|
|
|
Regi:
|
 "It's always about fucking." For et par år siden debuterte regissør og manusforfatter Neil LaBute med IN THE COMPANY OF MEN - en film jeg ikke har sett, men som i følge LaBute-beundrende venner og bekjente er en mørk og kynisk beretning om to drittsekker av den mannlige sorten. Hvis den beskrivelsen er riktig er det ikke mye som tyder på at LaButes syn på verden har forandret seg nevneverdig siden 1997. I YOUR FRIENDS AND NEIGHBORS retter LaBute en kynisk lupe mot forholdet mellom mann og kvinne, hvor sex er det fremste våpenet i kjønnenes krig - et våpen som blir benyttet like uhemmet, følelseskaldt og ofte som Uzier i spekulative Hollywood-bankran. Egoismen råder, og INGEN, ikke engang deres kjære(?) ektefeller eller kjærester får stå i veien for hver og en av karakterenes emosjonelle og helt personlige asfaltering av jordens overflate. Noen historie i ordets vanlige forstand eksisterer ikke innenfor YOUR FRIENDS AND NEIGHBORS' hundre minutter lange sfære. I løpet av filmens spilletid får vi møte seks mennesker som skal komme til å bedra hverandre, med hverandre. Alt innpakket i en særdeles klinisk, steril og uhyre kalkulert innpakning. YOUR FRIENDS AND NEIGHBORS starter lovende. Først med en kjapp scene hvor en av filmens mannlige karakterer (Jason Patric) tørrtrener på puling i senga si og fanger det hele på tape, og dernest med en like kjapp scene hvor en teaterlærer (Ben Stiller) ovenfor en fnisende klasse demonstrativt og effektivt skjærer alle verdens mann/kvinne- historier og -skuespill ned til kjernen - "it's always about fucking." Kynisk kanskje, men ikke uten et visst poeng, og slett ikke umorsomt. Problemet er bare det at det også er alt filmen har å si. Punchlinen har gjort sin entre allerede fem minutter inn i filmen, og resten av de ulidelig lange nittifem minuttene brukes utelukkende på å tyne ut mer av den samme dritten. Om igjen og om igjen og om igjen. Et poeng som illustreres godt i en Hartley-esk sekvens som gjentas hele fem ganger: Hver og en av karakterene møter Natassja Kinski i et kunstgalleri og gjentar de samme innledende frasene; bare utfallet og måten frasene leveres på varierer. De første tre gangene er det morsomt på det litt sære og vindskeive viset vi kjenner det fra Hartleys filmer. Fjerde gangen melder mistanken om fantasimangel seg, og når den femte gangen ubønnhørlig dukker opp har vi for lengst gitt opp filmen. I et intervju for en stund tilbake siden, uttalte LaBute seg om YOUR FRIENDS AND NEIGHBORS, og påpekte at temaet mann/kvinne har vært gjenstand for så mange filmer nå at man bør virkelig ha noe nytt og viktig å komme med om man skal våge seg ut på banen med en slik film i dag. LaButes kyniske observasjoner er kanskje av ny årgang, men viktige? De karakterene vi introduseres for i YOUR FRIENDS AND NEIGHBORS er så stiliserte og parodisk egoistiske at enhver mikroskopisk flik av sannhet, uhyre godt gjemt under det hele i så fall, druknes i en ubehagelig mengde overkalkulert og spekulativ kynisme. At noe av LaButes kalkulering også slår ut i hel feil retning gjør ikke saken bedre. Nærmere bestemt gjelder det filmens dialog. Entusiastiske ordsmeder som Quentin Tarantino og Kevin Smith (spesielt Smith, som LaBute-tilhengere ser ut til å nære et spesielt hat ovenfor) beskyldes ofte for å overkomponere dialogen sin. LaBute UNDERkomponerer sin. Karakterene har i løpet av historien store problemer med å stotre frem noe som helst - så store problemer at det hele sklir over i det kjedelige. Mulig LaBute-groupiene synes det er festlig å se Ben Stiller fortvilet snuble seg gjennom en rekke "uh," "uhm" og "ah" på jakt etter de riktige ordene. Jeg synes ikke det. LaBute-tilhengere vil sannsynligvis hate meg for den verbale Rodney King-behandlingen jeg synes YOUR FRIENDS AND NEIGHBORS fortjener. Det driter jeg i. Filmen er teknisk kompetent (om enn mer klinisk og renskåret i stilen enn hva jeg foretrekker rent personlig), men innholdsmessig har ikke LaBute noe annet å komme med enn barnslig aggressiv kynisme og spekulative klisjeer. Det eneste YOUR FRIENDS AND NEIGHBORS som film ga meg, det eneste spørsmålet jeg satt igjen med og funderte på i etterkant, var følgende: Hva faen er Neil LaButes problem? ½ |
