|
|
|
Regi:
|
 Av og til kan det saktens være vanskelig for en skarve hobby-filmanmelder å trekke nok inspirasjon ut av ermet til å klore ned enda en anmeldelse hvis skjebne som regel enten er å bli stille ignorert, eller å fungere som antenner for en hel trillebår full av flammekastere. Spesielt er dette tilfellet når slaktofferet er en film av den heller intetsigende sorten. Det er derfor ikke en overentusiastisk Geir i fyr og flamme som sitter her og skal forsøke å fortelle at dere at Barry "MEN IN BLACK" Sonnenfelds siste sommer-opus - en særdeles løs remake av den obskure, amerikanske TV-serien THE WILD WILD WEST fra midten av 60-årene - ikke akkurat er så veldig vilt at det gjør noe. Hollywoodske sommerfilmer er ikke akkurat best kjent for sine intrikate og kløktige plott, og det kommer vel neppe som noen stor overraskelse på noen at WILD WILD WEST gjør absolutt ingenting for å forandre på denne tradisjonen. I så måte virker det nesten litt absurd å sitte her og kaste bort dyrebar søvntid på å ramse opp filmens fyrstikkeskestore plott, men pytt. Seigpining og søvnmangel er tøft, så værsågod, her er plottet: The land of the free, rett etter den store borgerkrigen. Nordstatsgutta, med president Ulysses S. Grant (Kevin Kline) i spissen, står igjen som de stolte seierherrer, noe enkelte sørstatsfolk har større problemer med å takle enn andre. Den sprøyte gale Dr. Arliss Loveless (Kenneth Branagh) er blant dem som takler det dårligst av alle. Så dårlig at han likegodt kidnapper landets fremste vitenskapsmenn og bygger seg en krigsmaskin så fryktinngytende at han regner med at han skal kunne ta over Amerika med den. Dampene på en feit sigar og uten å fortrekke en mine, sender president Grant US Marshallene Jim West (Will Smith) og Artemus Gordon (Kevin Kline igjen) for å hamle opp med Loveless og hans onde kumpaner. Hardtslående West og forkledningsflinke Gordon er naturligvis hverandres rake motsetning, og en mengde gnisninger oppstår før de to - selvsagt - innser at de er nødt til å samarbeide for å lykkes. Innen den tid har også Salma Hayek og en håndfull andre skjønnheter vært innom lerretet et par ganger for å, tja, se pene ut. Og så var det bedømmelsen av moroa, da. Hvor skal man egentlig begynne? Det er nemlig så mange tråder vi kan ta tak i her for å rive strikketøyet fra hverandre, og det er vanskelig å velge den som vil ha mest spektakulær og destruktiv effekt. La oss for moro skyld begynne med historien, for den er så godt som ikke-eksisterende. Etter å ha sett WILD WILD WEST sitter man nemlig igjen med en fornemmelse av at historiens eneste funksjon er å binde sammen en haug med vitser og action-scener. Og det kan i og for seg være greit det, om bare vitsene hadde vært virkelig gode, og alle de heftigste action-scenene ikke allerede hadde vært outet av den lange kinotraileren som alle nå har sett uansett. Manuset gir heller ikke de stakkars skuespillerne mye å jobbe med, og stort sett den eneste som kommer fra det noenlunde med æren i behold, er Will Smith, som flyter på rutinen og gjør en passabel og tidvis morsom figur som Jim West. Kevin Kline er stort sett overraskende anonym i sine to rolletolkninger, mens Kenneth Branagh og hans mildt sagt horrible forsøk på sørstatsdialekt forbigår vi heller i stillhet. Det som såvidt redder WILD WILD WEST fra å være en virkelig FORFERDELIG sommerfilm, er et feiende flott production design (signert Bo Welch), art design (Tom Duffield) og kostymedesign (Deborah Lynn Scott), i tillegg til det rent filmtekniske; filmen SER fordømt heftig ut. Ikke minst er dette tilfellet for filmens introsekvens, som i all sin OUT OF SIGHT-aktige kulhet er skrekkelig malplassert, men likefremt veldig, veldig stilig. Ikke siden SE7ENs tider har en så heftig introsekvens åpnet en film, og derfor er det ekstra synd at filmen som følger er en såpass intetsigende smørje. Dette vil selvfølgelig ikke hindre folk i å løpe avgårde til kinoene og skille seg ad med større summer i billettinntekter, men hei, det er ikke mitt problem. De som går og ser dette sludderet vil under alle omstendigheter få servert en film bestående av en mengde ujevn humor, null historie, tildels tøffe spesialeffekter, et lydspor som vil få AV-apene til å fukte buksene sine i ren og skjær glede, samt aldeles flott musikk signert Elmer Bernstein. Personlig tror jeg jeg kunne klart meg med soundtrack-CDen.
|
