|
|
|
Regi: |
 Hva i helvete skal man gjøre når frustrasjonene river og sliter i sjelen, verden utenfor er altfor kald og full av møkkete snø og slaps og forkjølede mennesker og høyrearmen er delvis lammet av et plagsomt tilfelle av musesyke? Man setter seg ned og skrur av lyset, blåser musesyken en lang marsj og hamrer ut en vennskapelig kjølhaling av en film om vesener FRA helvete, selvfølgelig. Hvorvidt katarsiseffekten vil være signifikant eller ikke vil vel tiden vise; kultfilmsjarmøren John Carpenters ferskeste historie om "små onda jævlar," for å sitere frøken Ekdahl, skal uansett til pers. Og med det klasker vi kjøttstykket VAMPIRES ned på slaktebenken. Carpenters salgspitch besto sannsynligvis av en kort, liten setning da han fartet rundt og forsøkte å lure til seg en passelig mengde grønne froskeskinn for å finansiere verket, og setningen inneholdt garantert ordene "funky" og "vampyrjegere." Og det summerer egentlig opp VAMPIRES' appell - en gjeng mer eller mindre rølpete, men likefullt profesjonelle (?) vampyrjegere som drar rundt på heisatur i Det Magiske Landet på andre siden av Den Store Dammen og sparker de vandødes kollektive rumpe. Utrolig nok finnes det også en liten historie godt gjemt under alt teaterblodet og overfloden av freske enlinjere. Historien er, i følge de heldige sjelene som har fått intellektuelt beriket sin sjel med originalverket, skrekkelig løst basert på boka VAMPIRE$ av John Steakly, og lyder som så: James Woods, som her traver rundt og ser ut som en litt mindre furet og værbitt utgave av Lance Henriksen, er Jack Crow - en bitter faen hvis familie ble brutalt redusert for mange år siden av en flokk blodsugere. Crow vokser opp til å bli Vatikanets fremste vampyrjeger og reiser snart land og strand rundt med et sammenrasket team av medhjelpere og kverker vandøde Lewinskyer. Men ting antar snart en sur pæreform, idet en skikkelig gretten "mestervampyr" ved navn Valek på relativt spektakulært vis utsletter mesteparten av Crows team. Valek vet Crows navn, så Vår Helt innser kjapt at noe er råttent i Danmark og peiser avgårde med teamkompis Tony Montoya (Daniel Baldwin) og den vampyrbesudlede horen Katrina (Laura Palme... eh... Sheryl Lee) - de eneste gjenlevende etter massakren. Etter en kjapp tur innom Vatikanet for å hente en ny prest fra lageret setter så våre venner avgårde for å moppe opp resten av vampyrsølet fra jordens overflate og stikke et par kjepper i hjulene og bringen til Valek. John Carpenter er en ujevn, nesten schizofren regissør, og det kan ofte være brutalt vanskelig å gjette seg til hva slags man forventninger man bør innta kinosetet med når en Carpenter-signert film står på plakaten. THE THING kan for eksempel gjerne komme som en nådeløst brutal overraskelse på hurramennesker som sitter og venter smilende på noe ala BIG TROUBLE IN LITTLE CHINA. Med ord som "vampyr" og "jegere" og navn som James Woods frekt mentaltatovert på frontal- lobene er det derfor fristende å forestille seg VAMPIRES som en friskere og mer vellykket utgave av Tarantino og Rodriguez' heller impotente og skuffende FROM DUSK TILL DAWN. Og det er faktisk ikke så veldig langt fra sannheten. Når kruttrøyken og støvet til slutt har lagt seg og rulletekstene råkjører oppover lerret til Carpenter- komponerte toner, står VAMPIRES igjen som en noe mer bitter, men langt mer underholdende film på samme frekvens som FROM DUSK TILL DAWN. Karakterene er riktignok stort sett ikke spesielt interessante, men James Woods har i alle fall brettet opp ermene, tatt et godt tak og gjort så godt han kunne med rollen sin, og har dermed endt opp med å bli ganske så severdig. Utstyrt med en farlig stor mengde bitende enlinjere er han også - mange nok til at i alle fall noen av dem treffer underveis. Også Tim Guinee fenger med sin rolletolkning som reservepresten som, ikke overraskende, utvikler seg (noe vil kanskje si degraderes) fra pasifistisk bibliotekar til haglepumpende rumpesparker. Det er altfor få åndelige ledere som får lov til å, eh, slå seg løs i vestlige filmer, så det er alltid morsomt å bivåne det når det faktisk skjer (jfr. Peter Jacksons BRAINDEAD - "I kick ass for the lord!"). Filmens store svakhet, som frekt kapper av en halv stjerne fra filmens endelige karakter, er en skuffende mangel på karakterer man kan sympatisere med og dermed kan gnage istykker negler over når filmen vasser over i de "skumle" partiene. Mangelen på sympatiske karakterer fører dermed til at den helt store spenningen uteblir, og man blir sittende igjen med en følelse av at det kunne ha vært gjort mer ut av filmen enn hva som er tilfelle. Men, gutta på siste rad som entrer kinosalen med ølflasker og popcorn på innerlomma bryr seg vel neppe noe videre om det, og er sikkert storfornøyd så lenge folk blir kløyvet på langs og blod og gørr spruter og klasker friskt i alle fem kanaler. Let's kill some vampires! Indeed.
|
