|
|
|
Regi:
|
 Kiwienes hjemland har fostret en høyst variert håndfull filmskapere; fra 'subtilitet er for pyser'-splatterkongen Peter Jackson til den engang krigerske Lee Tamahori. Og nå er det en ny gutt i gata - paranoia-glade Andrew Niccol, som har teppebombet kinoer verden over med to kraftsalver av noen manus. Det første var den futuriske og genmanipulerende storebror-ser-deg-thrilleren GATTACA, som Niccol også regisserte. "Gattaca" handlet om en nær fremtid hvor genmanipulasjon hadde ført til en total-overvåket verden primært befolket av "perfekte" mennesker, og hvor en naturlig født mann satte seg opp mot systemet. Og ideen om et totalt kontrollert samfunn og hvorvidt ny teknologi og viten nødvendigvis bør tas i bruk eller ikke er tydeligvis spørsmål som opptar Niccol, for hans andre historie - THE TRUMAN SHOW - forsøker også å rette et kritisk søkelys på disse temaene. Denne gangen har han derimot ikke stått og holdt i tømmene selv, men har overlatt kontrollen til Peter Weir - en kar som tidligere har halt et seriøst og kontrollert stykke skuespill ut av spøkefuglen Robin Williams i DEAD POETS SOCIETY. Hovedrolle- innehaveren denne gang er den minst like store spøkefuglen Jim Carrey, og spenningen var i forkant stor over hvorvidt Weir hadde klart å dra en ny DEAD POETS SOCIETY eller ikke. Konseptet bak THE TRUMAN SHOW er like enkelt som det er genialt, og er grobunn for et aldeles utsøkt stykke film. Jim Carrey spiller hovedrollen som forsikringsagenten Truman Burbank - en hyggelig og tilsynelatende lykkelig gift kar, som bor i den koselige lille byen Seahaven. Det han ikke vet, er at hele livet hans i realiteten er iscenesatt; han er stjernen i "The Truman Show" - et 24-timer-i-døgnet, non-stop TV-show som store deler av verden følger nesten religiøst med på. Men etterhvert begynner Truman å ane ugler i mosen... Den amerikanske pressen har hivd seg nesegruse i bakken i beundring over THE TRUMAN SHOW, og i utgangspunktet er det lett å gå inn i kinosalen med en "hah! denne filmen er ikke SÅ bra"-holdning. Det er derimot et par hakk vanskeligere å gå ut av kinosalen med den samme holdningen inntakt, for THE TRUMAN SHOW ER en virkelig god film. Og Jim Carrey utdeler en veldig streng lekse til de som trodde at skuespillertalentet hans ikke strakk seg lenger enn til å snakke med rompa. Faktum er at filmen har så mange gode trekk at det er vanskelig å ta tak i et enkelt ett å holde opp som eksempel på hva som gjør filmen så god som den er. Så derfor, i korte trekk: historien er interessant, skuespillet - spesielt Carreys - er flott, fotograferingen rocker blåhvaltungt og musikken er overraskende fin. Og summen av det hele er større enn enkeltdelene. Et par skjær i sjøen er det likevel som vanlig, men i THE TRUMAN SHOWs tilfelle er det snarere snakk om et par sandbanker fremfor Titanic-senkende isfjell. Den ene irritasjonen er at filmen kanskje er en smule ugjevn og føles littegrann for lang. Smårusk. Det andre problemet er hovedrolleinnehaveren. Eller for å være mer spesifikk - hovedrolleinnehaverens image. Dette er nemlig ikke en "typisk Jim Carrey"- film, men det vil dessverre ikke stoppe hordene med Carrey-fans fra å komme støyende inn i kinosalene og klage høylydt over mangelen på neshornfødsler og rompehumor. Dette smusser til filmopplevelsen littegrann for de kinogjengerne som er utstyrt med en litt bredere horisont enn de overnevnte apene. Likevel, dette er mangfoldige lysår unna å gjøre THE TRUMAN SHOW til en film som ikke er verd å se. Tvert imot. Filmen maler på effektivt vis et skremmende paranoid bilde av samfunnet - et pastellfarget og glanspapirinnpakket mareritt - som i tillegg til å være gnistrende god underholdning, også gir en en god del å tenke over idet man forlater kinosalen. THE TRUMAN SHOW er en film jeg gledet meg til å se igjen allerede mens jeg så den for første gang, og noen særlig bedre anbefaling kan jeg sannsynligvis ikke gi. Skremmende og skremmende bra.
|
