|
|
|
Regi:
|
 Bond er tilbake. Og, siden det vel knapt finnes en noenlunde opplyst person som ikke har hørt om den britiske hemmelige agenten og kvinne- bedåreren, ofrer jeg heller ikke noe tid på å introdusere ham. Han er tilbake i et nytt eventyr, og det er egentlig alt en behøver å vite. Men først, et kort plott-sammendrag: Media-magnaten Elliot Carver (Pryce) nøyer seg ikke med å rapportere nyheter - han konstruerer dem for egen hånd, for så å trykke nyhetene før alle konkurrentene. I begynnelsen av TOMORROW NEVER DIES har han fått fingrene i en kjekk liten duppeditt som kan påvirke GPS-satelliter, noe han utnytter til å sende et britisk krigsskip på feil kurs, og inn i kinesisk farvann. Carver senker skipet og får det til å se ut som om Kina står bak. Overskrifter med krigstyper på forsiden av Carvers avis, Tomorrow, dagen etter. I et forsøk på å unngå krig, blir Storbritannias beste agent (hvem tror dere?) sendt avgårde for å finne ut hva som egentlig hendte med det britiske krigsskipet. Det samme gjør Kina... Vel, nå er den endelig her, den 18. James Bond-filmen. Har den vært verd ventetiden? Et forsiktig ja. Pierce Brosnan virker denne gang mer komfortabel med sin rolle som Bond enn hva var tilfellet i GOLDENEYE, og han spiller rollen en tanke hardere og farligere enn sist. Dette fører til at TOMORROW NEVER DIES ikke er fullt så humoristisk som GOLDENEYE var, noe som nok vil skuffe noen, men glede andre. Michelle Yeoh, som er filmens store trekkplaster for alle fans av Hong Kong-film, gjør en alldeles utmerket rolle som den kinesiske agenten Wai Lin. Jonathan Pryce er stort sett en grei nok skurk, men langt fra den mest diabolske og djevelske vi har sett til nå. Teri Hatcher, som Carvers kone og gammel Bond-flamme, utgjør filmens svakeste punkt på skuespiller- siden, med liten utstråling og et skuespill en pappfigur ville ha gremmes over. Hennes rolle i filmen er heldigvis relativt liten, og hun forsvinner ganske kjapt. Historiemessig sett er dette ren plankekjøring: gal rik mann vil skaffe seg verdensherredømme, Bond stikker kjepper i hjulene for ham. Ikke de helt store overraskelsene her, med andre ord, men det var vel heller ingen som hadde ventet seg det. Hovedproblemene jeg hadde med manuset, var et par tilfeller av forferdelig stereotyping av asiater. Slik Yeohs karakter er skrevet, gauler hun "Iyaaah!" i tide og utide, noe som er fryktelig plagtsomt og irriterende. Siden hun er asiat, har filmskaperne også sørget for å utstyre henne med en shuriken (kastestjerne - et shinobi- våpen kun benyttet i føydaltidens Japan) - dette er direkte tåpelig, og det hadde vært mer naturlig å gi henne en kastekniv. Manuset inneholder også en sekvens hvor Carver gjør narr av Wai Lin ved å etterape kung fu- bevegelser, komplett med overdrevent tåpelig Bruce Lee-uling. Denne scenen understreker riktignok Carver som en skikkelig drittsekk, men vi får aldri gleden av å se Wai Lin banke ham gul og blå senere. Dessverre. Beveger vi oss over på den tekniske siden havner vi dog i litt mer ugjevnt terreng. Regimessig sett er filmen en katastrofe. Roger "AIR AMERICA" Spottiswoode er en amatørmessig og smakløs regissør som framer sekvenser på klossete og kjedelig vis. Personlig hadde jeg foretrukket å ha GOLDENEYE-regissøren tilbake igjen - han gjorde en bedre jobb. Også på effektsiden finner vi mye rart; en god del av de visuelle effektene gir inntrykk av å være hastverksarbeid, og mange av kulissene ser fryktelig "cheesy" ut (jfr. våpen-"markedet" i begynnelsen av filmen, f.eks). Ikke bra. På lydsiden står det bedre til. Lydeffektene og miksingen er utmerket, og John Barry-fan David INDEPENDENCE DAY Arnolds filmmusikk er utmerket. Sheryl Crows åpningssang er derimot temmelig anonym og intetsigende. Valget av denne sangen slår meg som noe underlig, i og med at soundtrack-CDen inneholder sangen "Surrender" av K.D. Lang, som hadde gjort seg LANGT bedre som åpningssang. Crows sang akkompagnerer forøvrig en aldeles forferdelig og smakløs åpningssekvens, som virkelig ikke faller heldig ut sammenlignet med tidligere åpningssekvenser (spesielt GOLDENEYEs). Til tross for alle disse negative punktene må jeg likevel innrømme at jeg likte filmen. Mye av dette skyldes nok Michelle Yeoh, som etter min mening bør få mye av æren for å heve en ellers særdeles middelmådig Bond-film opp til å være en relativt kul Bond-film. Jeg regner i alle fall med at jeg kommer til å se filmen mer enn en gang på kino, og det er godt nok for meg.
|
