|
|
|
Regi: |
 James Cameron er en særdeles karaktersterk person. Selv om budsjettoverskridelsene til TRUE LIES og de skuffende box office-resultatene til STRANGE DAYS tok knekken på hans produksjonsselskap Lightstorm Entertainment, fortsatte han like ufortrødent med å gjøre det han liker best - å lage film. I typisk Cameron-stil dundret han i vei på stortromma med en gang, og begynte på sitt tre år lange korstog med det mål for øye å lage den definitive filmen om en av de største skipstragediene i vår historie - Titanics jomfrutur og undergang, hvor drøyt 1500 av de 2200 passasjerene omkom i Nord-Atlanterens iskalde bølger. Som med de fleste filmer som involverer vann i større mengder, gikk produksjonen over budsjettet - virkelig *langt* over - og Cameron endte opp med å betale tilbake lønnen sin, såvel som prosentene av et eventuelt overskudd. Filmens endelige prislapp ble på drøye $200 millioner, noe som gjør den til en av tidenes dyreste - kanskje til og med *den* dyreste - filmer noensinne. Med så mange penger på spill er det nok ikke urealistisk å tro at Cameron nok sov dårlig en god stund... TITANIC starter i nåtiden, hvor et team med ubåtbaserte dypvannsdykkere ledet av Brock Lovett (Bill Paxton) jakter på det uvurderlige diamantsmykket "Heart of the Ocean" inne i vraket av Titanic. Ved en tilfeldighet finner de et gammel kullstift-portrett av en ung kvinne iført smykket, og svært lite annet. Den unge kvinnen - Rose DeWitt Bukater - som ikke lenger er fullt så ung, viser seg å være en av de overlevende etter Titanic-ulykken, og blir raskt fraktet ut til vrakstedet for å bistå vrakdykkerne med informasjon som kan hjelpe dem med å finne diamanten. Hun begynner å fortelle sin historie... April, 1912. Titanic forlater Irland med kurs mot New York City. Med seg har hun 2200 passasjerer - alt fra snobbete overklassemennesker til de laveste klassene med utvandrere, fysisk adskilt fra hverandre så godt som mulig. Dette hindrer likevel ikke Rose, som er i ferd med å tvinges inn i et ekteskap og overklasseliv med desidert sleipe fisken Cal Hockley (Billy Zane), i å møte, og etterhvert falle for, den omvandrende lofferen og hobbykunstneren Jack Dawson (Leonardo DiCaprio). Mens deres sosialt uakseptable kjærlighet for hverandre vokser, er Titanic ubønnhørlig på vei mot isfjellet som vil bli skipets bane tidlig om morgenen, den 15. april, 1912... TITANIC er uten tvil en, på alle vis, meget god film. Det er helt tydelig at både Cameron selv og alle andre involverte virkelig har gjort seg flid med dette arbeidet. De $200 millionene synes virkelig på skjermen. De høres virkelig via lydanlegget. Dette er rett og slett en praktfull film, som samtidig også er et gedigent monument til minne over de 1500 personene som omkom i Titanic-tragedien. Filmen blir ellers gjerne framstilt som en rådyr "chick flick" i media, men dette er ikke helt korrekt. Romansen mellom Jack og Rose fungerer riktignok som en rød tråd gjennom historien, men filmens hovedhensikt er å vise oss Titanics praktfulle, men akk så korte, liv og grusomme død. Det hele er så godt fortalt at en knapt legger merke til den relativt lange spilletiden (3 timer og 14 minutter). En del av dialogen er kanskje ikke fullt så bra som den kunne ha vært - en del anakronismer sniker seg inn, blant annet - men dette er likevel ikke nok til å legge noen solid demper på stemningen. Skuespillerprestasjonene er også gjevnt over gode. Spesielt Billy Zane fortjener applaus for en overbevisende skuespillerinnsats som Skikkelig Drittsekk (tm). Teknisk sett er filmen så godt som perfekt. Kameraføringen er i stor grad dominert av en rekke vakre kranbaserte scener, gjerne kombinert med imponerende feilfrie overganger mellom Titanic i vrakform (nåtid) og seilende form (1912). En god del av undervannsscenene er faktisk av det ekte Titanic-vraket, filmet av Cameron og et team med mini-ubåter med et spesialbygget kamera. De visuelle effektene i filmen er også godt laget, og ikke minst, på samme vis som i CONTACT, godt brukt - de driver historien fremover istedet for å trekke oppmerksomheten til seg selv. Kostyme- og setdesignet er også upåklagelig - en del ting, slik som enkelte taljesystemer, tepper og lignende, ble faktisk laget av de samme selskapene som produserte de originale tingene til Titanic i 1912. På lydsiden finnes det heller ingenting å klage på. Lydmiksingen er fantastisk, spesielt i siste tredjedel av filmen, når skipet begynner å synke. Musikken, som er levert av James Horner, er aldeles nydelig. Den består for det meste av dvelende og vakker symfonibasert musikk, dominert av irske fløyter slik vi kjenner dem fra BRAVEHEART-soundtracket hans, samt Enya-aktige, svevende vokaler levert av vår egen Sissel Kyrkjebø. Meget vakkert, og sannsynligvis nok en bestselger for Horner i CD-form. Noe mer enn hva jeg har sagt allerede tror jeg knapt det har noen hensikt å si. Kort summert opp er dette en praktfull film som absolutt bør ses på stor skjerm, i en god kinosal. IKKE vent med å se den til den kommer på video - filmen vil ikke engang være i nærheten av å gi samme inntrykk der, uansett hvor godt hjemmekinoanlegg man har. Dra heller avgårde med en god venn eller venninne og opplev Titanics korte liv sammen i kinosalens mørke. Opplevelsen er vel verdt de drøye tre timene av ditt liv.
|
