|
|
|
Regi:
|
 "Reality is a thing of the past." Ex.phil-studenter med t-skjorter fra Avalon. Definitivt. Helt klart. Uten tvil. Det er noe spesielt med alle disse brødreparene som lager filmer for tiden, er det ikke? Coen-brødrene, for eksempel. Og Farrelly- brødrene. Gamle helter som Zucher-gutta. Også disse Wachowski-brødrene da. De som bombesikkert gikk rundt med t-skjorter av den typen man får kjøpt på Avalon den gangen de subbet rundt på college og tok ex.phil. For et par år siden debuterte de med den stilige lesbe-thrilleren BOUND, men allerede da hadde de gått rundt i et par år og ruget på en haug ville ideer, som etterhvert ble samlet og ordnet i manusform under den noe generiske tittelen THE MATRIX. Og nå er filmen endelig her, etter fem lange år med flikking og finpussing. Tradisjonen tro skulle jeg nå brukt et par kreative ord og vendinger for å fortelle hva THE MATRIX handler om, men jeg skal heller være grei og la det være. Fordi. THE MATRIX handler ikke om mennesker og situasjoner i det hele tatt. THE MATRIX handler om et noenlunde smart konsept. Å se filmen for første gang er som å legge et puslespill med ukjent motiv - spenningen ligger i å se bildet danne seg, og å forsøke å gjette hva motivet er før puslespillet er ferdig. Og jeg har ikke lyst til å være drittsekken som med en gang viser deg bildet på utsiden av eska med 5000 brikker i. Nemlig. Lev med det. Derimot er det mulig å ofre et par ord om hvorvidt filmen er fet som faen eller ynkelig som en pakke flatbrød, uten å ødelegge moroa for andre. La showet begynne. Overflaten er det som umiddelbart stirrer oss rett tilbake i hvitøyet når THE MATRIX beskues, så vi tar for oss det først. Wachowski-brødrene viste allerede med BOUND at de sjefet ganske hårdt på det visuelle planet, og i THE MATRIX tar de den ikke bare helt ut - de tar den helt ut og *banker deg i hodet med den*. THE MATRIX er visuelt så gjennomført og stilren at det til tider kan være vanskelig å fordele konsentrasjonen mellom de FANTASTISKE bildene og de mange og lange bitvise avsløringene av filmens finurlige konsept. Men klager vi? Neeeeeeeei! Bill Pope fester filter på filter foran kameralinsa si og maler verden i et vagt blågrågrønt skjær. Nyskapende og interessant bruk av slow og fast motion kombineres oppfinnsomt med jevnt over fiffig kameraføring og intelligent klipping. Og vi sitter i kinosetet og hulker av pur lykke. Overraskende nok kan THE MATRIX også skilte med noe så hyggelig som heftig koreografi - både av de mange kung fu-kampene og de minst like hyppige utvekslingene av kuler og krutt. I en anfall av pur genialitet har Wachowski-brødrene hyret inn Hong Kong-fantomet Yuen Woo-ping til å både blodtrene filmens helter i en rekke forskjellige kampstilarter, og til å koreografere samtlige av filmens pugilistiske oppvisninger. Med seg i kofferten fra Hong Kong hadde Yuen - som har koreografi for filmer som DRUNKEN MASTER, IRON MONKEY, THE TAI-CHI MASTER, WING CHUN og mye annet morsomt på CVen - den etterhvert så velkjente wireworks-teknologien, som er ansvarlig for så mange Hong Kong-skuespilleres tilsynelatende mangel på respekt for tyngdekraften. I THE MATRIX tas wireworks-teknologien til nesten nye, eh, høyder, og folk beiner rundt på tak og vegger mens de denger, sparker og skyter løs på hverandre til den helt store gullmedaljen. Det ser forbannet heftig ut, og vi liker det så godt, så godt. Og som ikke det var nok, sleggehamres poengene inn av et sjeldent dynamisk lydspor. Foleyguruene har jobbet overtid og har levert inn et aldri så lite mirakel av et lydspor til THE MATRIX. I disse SDDSDolbyDigitalDTS-mettede dager er det sjelden man får servert et så innihampenbrutalt overbevisende og respektkrevende lydspor som det THE MATRIX byr på. Verden flytter seg et par hakk bakover når slag lander, et pistolskudd føles som å få en hel skyskraper i huet, og de mange eksplosjonene føles som en mindre apokalypse eller fem. Som Neo (Keanu Reeves) selv spontant uttrykker på et tidspunkt i filmen - whoa! Dette er heftige greier, og det er beint fram kriminelt om denne filmen blir hensatt til å vansmekte på en skranglekino som Eldorado når den ved tid og stunder skal opp på norske kinolerreter (Vika 1! Hører du, Moræus-Hanssen!?). Okei. Heftig så langt, med andre ord. Men hva med det etterhvert så ofte omtalte konseptet? Holder det mer enn en håndfull CGI-rendret vann, eller lekker Wachowski-guttas moromanus som en gammel tesil? Det kommer an på. Publikummere som begynner å svette merkbart når fraser som "hard SF" og "hva er virkelighet?" nevnes vil nok ikke ha mye pent å si om dette filosofiske æksjonkalaset. Den mer eventyrlystne og futuristisk anlagte horden av ex.phil-studenter vil nok derimot ha stor glede av THE MATRIX, og vil helt sikkert ha mye moro å diskutere over en post-kino- halvliter eller to. Sikkert er det i alle fall at ingen bør gå og se THE MATRIX med forventninger om å bli fortalt en historie om mennesker; filmens to timer og femten minutter brukes utelukkende til å forklare og avsløre Konseptet(tm). Det finnes potensielt rom for menneskelige konflikter i Konseptet(tm), men det ble det ikke tid til denne gangen. Dessverre. Kanskje i en av de to neste oppfølgerne... Men det hjelper liksom ikke nå, og resultatet av denne mangelen på menneskelig konflikt er en overraskende kjølig og til tider uengasjerende film. Men tøff er den lell, og konseptet er kløktig nok til at i alle fall jeg lot meg underholde. Selv om jeg strøk til ex.phil. Nå, hvor får jeg kjøpt sånne Agent-solbriller?
|
