|
|
|
Regi:
|
 "How would Walt have done this?" var det vanlige omkvedet blant Disney- konsernets slipskveg i ufattelig mange år etter sjefens bortgang, og selskapets legendariske storhet rant sakte men sikkert ut i sanden. Inntil Michael Eisner og Jeffrey Katzenberg på slutten av åttitallet delte ut en frisk mengde ørefiker som brutalt dro saueflokken inn i virkeligheten igjen. Resultatet ble den fabelaktige adapsjonen (eller DELIVERANCE-aktige rompe- kjøringen hvis du er hardkår H.C. Andersen-fan) av THE LITTLE MERMAID. Filmen ble en gigantisk suksess, og Disneys slavegalei var plutselig tilbake på rett kurs. De blodtrente slipsulvene ante umiddelbart den umiskjennelige eimen av Nytrykte Dollarsedler! og svingte piskene sine nådeløst over de stakkars animatørslavene. En jevn strøm av overdådig animerte, men grøftepulte klassikere så plutselig dagens lys, kun avbrutt av et års tid med frenetisk jobbing mellom hvert knull. Det har gått et år siden G.I. Mulan egenhendig utslettet hele den mongolske hær, så det er på tide at Disney er ute og vifter med redskapen sine igjen. Det gråtende voldtektsofferet denne gangen er Edgar Rice Burroughs gamle jungel- svingende, banangumlende gutteromsklassiker, Tarzan... Historien burde være kjent nok for de fleste: En liten, skipsforlist guttebaby blir foreldreløs midt inni den grønnsvarteste afrikanske jungelen etter et leopardangrep. Den unge apemoren Kala (Glenn Close), som nettopp har mistet sitt eget barn, overveldes av morsinstinkter og tar seg av ungen, som hun kaller Tarzan, til tross for at familiens overhode, Kerchak (Lance Henriksen), anser ham for en trussel mot stammens sikkerhet. Årene går, Tarzan vokser seg stor og sterk, og har det stort sett fett som bare det der han svinger seg i lianene fra tre til tre på nesten genuint apevis. Men så en dag invaderes hans idylliske verden av ukjente vesener - en jungel- ekspedisjon bestående av den distre gorillaeksperten professor Porter (Nigel Hawthorne), hans fortryllende datter Jane (Minnie Driver) og den rifle- svingende guiden Clayton (Brian Blessed)... Gitt Disneykonsernets ikke-akkurat-plettfrie rykte for sine "adapsjoner" av klassikere setter man seg automatisk skeptisk ned i kinosettet med hodet strittende av bekymringer og tvil - som en sveitsisk lommekniv med alle de skarpe bitene ute. At filmen visstnok skulle være rikt utstyrt med glætt Phil Collins-signert popmusikk gjorde ikke saken bedre. For å gjøre kort prosess: vi gledet oss slett ikke til å se hvor brutalt Disney hadde harvet over klassikeren som hadde gitt oss så mange gode barndomsminner. Med alt dette i bakhodet er det derfor ikke uten en viss glede, fornøyelse og, ikke minst, lettelse at vi kan konstatere at jungelsvingeren kommer fra det med bare et par skrammer og kjøttsår; dette er slett ikke så ille! ...Men svært mye av æren for det hviler på gamle Rice Burroughs skuldre, for trass drøyt femten eller så(!) manusforfattere er historien noenlunde intakt og fenger fremdeles. Rent teknisk sett er derimot filmen omtrent som en godtepose fra Malako - her svinger det vilt mellom yummy sjokoladebiter og sure gelefisker! Karakterdesignet er jevnt over relativt uinspirerte stereotyper. Det viktigste unntaket er Tarzan selv, som overraskende nok ikke kommer direkte fra Disneys patenterte Pretty Boy(tm)-støperi. Den Tarzan vi får servert her er temmelig lang i maska og overraskende dramatisk av utseende. Flink Disney! Ekstra gullstjerne i margen for det! Animasjonsmessig sett er TARZAN overraskende slappe greier. Det virker som om Dreamworks SKGs PRINCE OF EGYPT har sendt Disneys galeislaver skrikende avgårde til SGI-boksene sine, og i panikken som oppsto glemte man helt å ofre nok tid på karakteranimasjonen. Jevnt over er den passabel, men et par skikkelig stygge blemmer underveis trekker overraskende mye ned, og det er ikke noe mengder med dataanimerte bølger og sjøsprøyt makter å dekke over, uansett hvor livaktige de enn måtte se ut. Et annet stort problem filmen lider under skyldes Disney-tradisjonen med å tildele hver enkelt animatør (eller animatørteam) hver deres karakter som de så har ansvaret for. Resultatet av dette er en haug av overanimerte karakterer som slåss innbyrdes om seerens oppmerksomhet, snarere enn hel- hetlige, velbalanserte scener. Heldigvis er ikke alt negativt og trist. TARZAN stiller nemlig med et knippe inspirerte skuespillere som gjør sitt beste for å puste litt hardt tiltrengt liv i de blasse stereotypene. Hedersprisen går uten tvil til Minnie Driver for hennes ubetalelige innsats som Jane. I Drivers sko blir Jane en uhyre morsom og snakkesalig storbydame i jungelen som aldri bikker over i det plagsomme. Jumboprisen går på den annen side til regissørene, som utvilsomt har sett litt flere Michael Bay-filmer enn hva sunt er. Den urovekkende mengden av kaotiske, bråkete og uoversiktlige close-ups tyder i alle fall på det; det er altfor mange sekvenser i filmen hvor man kun oppfatter AT det skjer en hel helvetes masse på lerretet, men ikke HVA som skjer. Fy! Musikken i filmen er, uhm, der. Phil Collins er Phil Collins og nok om det, men sangene hans strømmer om ikke annet heldigvis ikke ut av assorterte ape- og menneskestruper denne gangen; de holder seg for første gang på lenge lydig i bakgrunnen istedet. La oss håpe dette er en indikasjon på hvor Disney har tenkt å fortsette fremover! Alt i alt har TARZAN blitt en noenlunde severdig film. Den kunne ha vært bedre, men den kunne også ha vært mye, MYE verre (noe den da sikkert også blir når Harald Mæhle stepper inn rett før jul og dubber hele filmen på egenhånd). Verdt å svinge innom din lokale kino for? Ja.
|
