|
|
|
Regi: |
 I 1959 skrev den amerikanske science fiction-forfatteren Robert A. Heinlein en kort (mitt eksemplar er på knappe tohundre sider) og übermacho historie om et halvfascistisk samfunn hvor man først ble regnet som borger og fikk stemmerett etter å ha tjent i militæret. Jorden var forøvrig i krig med en haug forvokste insekter fra rommet, men Heinlein konsentrerte seg relativt lite om dette aspektet ved historien, og brukte heller tiden på å fortelle om opplæringen hovedpersonen Johnny Rico og hans venner fikk på skolen, og senere, i militæret. Hele greia var selvsagt bare et vagt skalkeskjul for en mengde høyst suspekte politiske ideer og idealer, og boken fremsto som en eneste lang og usmakelig politisk monolog. I alle fall var det slik boken virket på meg, og naturlig nok syntes jeg den var skikkelig kjip, og angret på at jeg hadde kastet bort penger på den. Med den bakgrunnen var det derfor med blandede følelser at jeg fikk høre at vår gale nederlandske venn, Paul Verhoeven, hadde slått klørne i film- rettighetene til boka, og var i full gang med å feste Heinleins "epos" til celluloid. Det eneste lyset i mørket - i mine øyne - var at Verhoeven i følge ryktene hatet den gjennomgående tonen i boka like mye som jeg selv gjorde, og jeg hadde derfor et lite håp om at dette kunne bli en fin film likevel... Egentlig skulle jeg her - tradisjonen tro - gi et kort sammendrag av hva historien i filmen er, men jeg vet ikke helt om det har noen særlig hensikt. Stort sett går det hele ut på at Kjekke Unge Colgate-sponsede Mennesker(tm) (OK, den greia med Colgate fant jeg på selv) fullfører skolen og verver seg inn i militæret for å bli borgere og sparke litt billerumpe mens de først er igang. Ting går til helvete underveis og mye Hollywood-gørr spruter friskt i rødt og grønt i løpet av filmens gang, men det går selvfølgelig bra til slutt. Sånn mer eller mindre. OK, nok om det. Verhoeven hatet, som nevnt ovenfor, den kjipe fascistiske tonen i boka, og det han har gjort her, er å beholde den samme tonen i filmen, men gitt den sin sedvanlige, patenterte Verhoeven-behandling. Det vil i praksis si at filmen har blitt en bitende satire, og filmen driter ut en mengde ting på relativt vellykket vis. Verhoeven tar den, på typisk vis, helt ut og vifter med den, og den fascistiske tonen fra Heinleins bok, såvel som den overmacho militære holdningen får virkelig gjennomgå; det hele er SÅ over-the-top at en virkelig må være temmelig trang i nøtta for ikke å se det latterlige i det. Filmens stil minner på mange vis om en blanding av gamle propaganda-filmer fra krigen, Verhoevens ROBOCOP, og de utallige tannkremreklamene fra TV. Korte TV-spots, ala de vi kjenner fra ROBOCOP dukker opp i STARSHIP TROOPERS - her som propaganda-materiale som skal få "oss" til verve oss i militæret, få oss til å forstå hvor farlige Den Onde Fienden (billene) er, og så videre. Tannkrem-elementet kommer inn på skuespillersiden - ALLE i denne filmen ser perfekte ut (vel, omtrent alle av de viktige karakterene, i alle fall); tennene deres er blendene hvite, håret er alltid perfekt fønet, og de fleste av kroppene ser ut til å være slanke og flotte. All denne urealistiske perfektheten er selvsagt bare med på å hamre inn filmens satiriske poeng, og det hele fungerer relativt godt. Det er i det hele tatt ikke så veldig mye å utsette på denne filmen; den er kanskje litt i lengste laget - krigsscenene blir fort relativt kjedelige å se på, og de kunne gjerne ha vært kortet ned litt. Bortsett fra det er det mye morsom splatter å trimme lattermusklene med (min favoritt er bille- obduksjonsscenen fra biologitimen på skolen), og effektgutta har virkelig gravd dypt i Guffe, Gørr og Andre Sleipe Triks-sekken sin her. På skuespillersiden har jeg ikke så mye å si, bortsett fra at jeg fra at et rent mannssjåvinistisk synspunkt har stor sans for at Dina Meyer er med, og filmen får - som alle andre filmer hun er med i (som f.eks DRAGONHEART og JOHNNY MNEMONIC) - en ekstra gullstjerne i margen for det. Michael Ironside er det også gøy å se igjen - han spiller sint og med høyt blodtrykk som vanlig, og sånt liker vi. Uansett, til syvende og sist ikke en film jeg har noen problemer med å anbefale, såfremt ikke en har en følsom mage og ikke er spesielt glad i å se hva Hollywoods effektgutter kan diske opp med av blod og gørr, da. Dette er forøvrig egentlig en skikkelig øl, potetgull og venner-film, så de som har LD-spillere i huset bør kanskje sette en diger, rød ring rundt datoen 12. mai, slik at de husker å fylle opp kjøleskapet med øl, bunkre opp skikkelig med flere typer eksotisk krydret potetgull, invitere venner og handle inn denne filmen når den kommer ut på LD, akkurat i tide til 17. mai. Kos dere!
|
