USA 1999 Regi: Tim Burton Manus: Andrew Kevin Walker Foto: Emmanuel Lubezki Musikk: Danny Elfman Medv: Johnny Depp, Christina Ricci, Miranda Richardson, Michael Gambon, Casper Van Dien, Jeffrey Jones, Ian McDiarmid, Michael Gough, Christopher Walken

Året er 1799. En atmosfære av ondskap og død har lagt seg som klam og kvelende hånd over den lille landsbyen Sleepy Hollow. Lyden av galopperende hester skremmer vannet av innbyggerne, som nå begynner å bli mildt sagt bekymret over det stadig skrumpende innbyggertallet. Sleepy Hollow er nemlig hjemsøkt av et spøkelse - et spøkelse som ikke nøyer seg med å bare skremme de landlige sjelene. Utstyrt med sverd, øks og en svær, svart spøkelseshest, galopperer den legendariske Hodeløse Rytteren rundt og kakker hodet av det ene kaldsvettende offeret etter det andre...      Samtidig, i New York, havner den eksentriske politikonstabelen Ichabod Crane (Johnny Depp) i klammeri med sine overordnede; Cranes uortodokse etterforskningsmetoder blir sett på med et bekymret øye av de regjerende krefter. I et dårlig skjult forsøk på å feie den problematiske og masete konstabelen under teppet, sendes han opp til Sleepy Hollow for å oppklare mordsakene som har hopet seg opp der i det siste. Vel fremme møtes han av en mur av bekymret overtro, og av en nesten overjordisk skjønnhet i form av Katrina Von Tassel (Christina Ricci) - datter av byens mest innflytelsesrike familie. Ikke lenge etter krever den Hodeløse Rytteren nok et offer... og enda ett... og enda ett... Gjennom hele sin drøyt tjueårige karriere har den eksentriske californieren Tim Burton kun opplevd ett kommersielt mageplask. Med sitt ondsinnede syn på menneskehetens "normale" andel ("the geek shall inherit the Earth"), ble MARS ATTACKS! (1996) møtt med en så stor og kald skulder at filmen endte opp med røde tall i Warners' regnskapsbøker. Ikke bra. Kort tid etterpå ble Burtons navn så koblet sammen med det revisjonistiske SUPERMAN LIVES!-prosjektet, før det ramlet tilbake i utviklingshelvetets hengemyr. Deretter kom Hollywoods dystre gullgutt, Andrew Kevin "Ja, det var jeg som skrev manuset til SE7EN" Walker, labbende med et nytt manus under armen... Manuset het SLEEPY HOLLOW, og var en høyst revisjonistisk variasjon over novellen "The Legend of Sleepy Hollow," som Washington Irving skrev og fikk publisert mellom 1819 og 1820. Irvings historie var en småfornøyelig fortelling om den tynne, hengslete og altfor overtroiske småbylæreren Ichabod Crane, som ble skremt bort fra byen av den bøllete Brom Van Brunt ved å late som om han var et blodtørstig spøkelse. Allerede på den tiden var alt lov i krig og kjærlighet, tydeligvis!      Men i Walkers utgave var historien blitt til noe ganske annet. Ichabod Crane var ikke lenger en puslete lærer. Han var nå blitt til en eksentrisk politikonstabel fra New York; en slags kombinasjon av Sherlock Holmes og 1800-tallets svar på Fox Mulder. Selve spøkelset hadde også gjennomgått en radikal forandring. I Irvings novelle mistet ingen livet - i Walkers historie har en håndfull mennesker mistet hodet allerede før Crane gjør sin entré. Et stykke klassisk litteratur hadde med andre ord blitt til en grim slasherhistorie der blodet fløt i liberale mengder. I utgangspunktet var filmen myntet på Walkers splatterglade effektkompis Kevin Yagher, som hadde regidebutert kort tid tidligere med rett-på-video-"klassikeren" HELLRAISER: BLOODLINE (1996). Når Burton så viste interesse for manuset, ble Yaghers rolle redusert til blodsprutende effektmakeri, mens Burton selv overtok regitømmene. Resultatet har blitt en ujevn film, som kan betraktes på forskjellig måter.       Tar en på seg de kyniske brillene, kan SLEEPY HOLLOW ses på som et forsøk på å fri til fansen som desillusjonert vendte ham ryggen etter MARS ATTACKS! og dens påtrengende mangel på gotiske effekter og følelseskalde sentrum. Tar en derimot på seg de filmhistoriske brillene, kan filmen ses på som nok et ledd i Burtons fiksjonifisering av seg selv; den utgjør nok en del av Burtons mangefasetterte bilde av samfunnets forskjellige outsidere. Sist, men ikke minst - ser en SLEEPY HOLLOW med underholdningsfargede briller, sitter en igjen med delte meninger og en ikke helt tilfreds følelse av at dette ikke er så bra som det kunne ha vært. Filmteknisk sett er SLEEPY HOLLOW praktfull. Med sin bakgrunn som animatør har Burton alltid vært særdeles sterk på det visuelle, og SLEEPY HOLLOW er behagelig langt unna å være noe unntak i så måte. Mesteparten (rundt nitti prosent) er filmet i studio for å gi det hele et virkelighetsfortrengede kunstig og miniatyrmodellaktig utseende - noe filmskaperne lykkes over all forventning med. Den gjennomgående bruken av studiosets gjennomsyrer filmen med en underlig, nesten animert, eventyraktig stemning. Det er derfor synd at en av filmens svakere sider stikker opptil flere kjepper i hjulene underveis, og underminerer nettopp filmens ellers gode stemning.       SLEEPY HOLLOWs største svake side er Walkers manus. I sin iver etter å utvide og omskrive Irvings novelle, har han nemlig falt for den samme fristelsen som jeg selv altfor gjør - han har skrevet altfor mye og omstendelig. SLEEPY HOLLOW er rett og slett belemret med mer historie enn det er plass til innenfor filmens stramme Hollywood-ramme (drøyt 105 minutter), med det resultatet at Burton har sett seg nødt til å kjøre filmen med flattrykt gasspedal fra start til mål, uten egentlig å ha hatt tid til å bygge opp noen ordentlig stemning underveis. Viktige plottelementer ofres heller ikke nok tid, og blir altfor ofte stående igjen som overfladiske og unødvendige. Et godt eksempel på dette er trekantdramaet som oppstår mellom Ichabod, Katrina og den lokale sjarmbøllen Brom Van Brunt (Casper Van Dien), som introduseres idet Crane ankommer Sleepy Hollow, bare for så å knapt nevnes etter det.       I det hele tatt kan det virke som om historiens opprinnelig tiltenkte endelikt som middelmådig videoslasher har smittet litt for mye over på Burton, som ofrer farlig mye tid på flyvende hoder (jeg mistet tellingen underveis), og desto mindre tid på plottutvikling. Dermed får stemningen et Tonya Hardingsk stålrør i kneet, og på grunn av tidsnød ender vi opp med en skurk som må bruke opptil flere av filmens siste minutter på å forklare sin nefariske plan for en av filmens hovedpersoner (og for publikum), før det endelige oppgjøret kan finne sted. Lite elegant, og ganske så skuffende. Det er likevel ikke til å komme bort fra at SLEEPY HOLLOW har flere positive enn negative trekk å fare med, og dette er langt fra å være en dårlig film. Burton-fans vil utvilsomt finne mye å glede seg over. På skuespillersiden dukker mange gamle Burton-travere opp for å glede fansen med nye, fabelaktig rolletolkninger. Danny Elfman er selvsagt også tilbake, og tryller frem en av sine bedre komposisjoner på lange tider (dog ikke fullt på høyde med EDWARD SCISSORHANDS).       Historieflinke horrorfans på sin side vil helt sikkert nikke frydefullt over referansene til filmer som Mario Bavas BLACK SUNDAY (1960) og ymse Hammer-produksjoner, mens splatterfansen nok vil fnise ondskapsfullt i popcornet sitt over filmens utallige hodeavkuttinger og generelt voldelige sekvenser, iscenesatt av en intenst skummel Ray Park som filmens gotiske terminatorspøkelse. Og det er vel kanskje sånn det skal være?