|
|
|
Regi:
|
 "Dance is more than the steps. Feel the music and dance for sheer joy." Den amerikanske "indiefilm" (i ordets løseste forstand) distributøren Miramax plukket i fjor opp den japanske filmen fra 1996 og sendte den ut i amerikanske kinosaler på sensommeren. Filmen ble i stor grad en kommersiell suksess, og Miramax kunne nok en gang sette et kryss i listen sin over "suksessfulle innkjøp." Undertegnede har helt siden han så traileren i fjor sommer ventet på at norske importører skulle få ut fingeren og satt filmen opp på hjemlige kinolerreter. Det hele har tatt fryktelig lang tid, og når Oslos kinosjef, Ingeborg "Gestapo" Moræus Hanssen i sin introduksjon av filmen under Filmdagene i Oslo forsøker å gi inntrykk av at Oslo Kinematografer "følger med i tiden" (med tankene henledet på Japan og de pågående olympiske leker der) blir det hele pinlig ironisk. Uansett, somling og idiotiske utsagn fra kinosjefen til tross, filmen har endelig nådd norske breddegrader, og spørsmålet som gjenstår er utelukkende hvorvidt det var verdt den lange ventetiden eller ikke. Det skal du, kjære leser, snart få vite, men først må filmens hovedinnhold og historie presenteres. Koji Yakusho, som også kan beskues i Filmdagene-aktuelle UNAGI, spiller rollen som Shohei Sugiyama - en dyktig regnskapsfører i førti-årene, som tilsynelatende har gjort det bra i livet. Han har nettopp kjøpt seg huset han alltid har drømt om, han har en kone og en datter, og vil etter all sannsynlighet bli forfremmet om ikke lenge. Likevel er han ulykkelig. Livet fortoner seg som grått og ensformig; han har ikke lenger noen mål å nå i livet. Men en sen kveld, på toget hjem fra jobb, tar livet hans en uventet sving, griper tak i nakken på stakkars Sugiyama, og slenger ham over på et annet spor - retning ukjent. Gjennom regnvåte togvinduer ser han den vakre danseinstruktøren Mai Kishikawa, som stirrer melankolsk ut av vinduet fra sin danseskole. Sugiyama sjarmeres umiddelbart i senk, og ender etterhvert opp med å ta dansetimer på skolen - først for å komme innpå og bli kjent med den vakre Mai, men når hun forteller ham at han ikke bør fortsette å danse hvis han har "urene tanker," blir han enda mer inspirert til å vise henne at han danser for dansens skyld. Sugiyamas nyoppdagede inspirasjon slår tilbake på Mai, som desillusjonert forlot den profesjonelle dansen etter et konkurranse- uhell for mange år siden. Ved hjelp av Sugiyamas entusiasme begynner hun igjen å få tilbake gleden ved å danse... Masayuki Suos film er et herlig stykke underholdning. Det vestlige film- publikum er i altfor stor grad kjent med hovedsaklig den tyngre, intellektuelle delen av japansk film, og det er virkelig hyggelig når små perler som SHALL WE DANCE? en gang i blant får lov til å overraske frosne kinogjengere med varme og humor. Filmen inneholder så mange sympatiske, og i høyeste grad morsomme, karakterer, at det bare er å lene seg godt tilbake og la seg more. En skal i det hele tatt være fryktelig kynisk og gretten for at SHALL WE DANCE? ikke skal klare å ta et godt tak i lattermusklene ens og massere dem godt. En behøver ikke være lidenskapelig interessert i dans engang - alt en behøver er lyst til å la seg glede og å bli i godt humør. Det eneste skåret i gleden - bokstavelig talt - er at Miramax som vanlig har tatt seg den frihet å fjerne nærmere 19 minutter av filmen rett og slett for å korte ned på spilletiden. Slikt setter vi ikke pris på, men det trekker likevel ikke nok ned til å legge noen seriøs demper på gleden denne filmen utstråler.
|
