|
|
|
Regi:
|
 Det er all grunn til å tro at årstallet 1996 og navnet Kevin Williamson har risset seg betydningsfullt inn i frontallobene på historieflinke og ivrige skrekkfilmfans. 1996 var nemlig året slashergenren ble halt tilbake på kinolerretene verden over av braksuksessen SCREAM, og manusforfatter Williamson, med litt hjelp fra regissør Wes Craven, var egenhendig ansvarlig for det hele. SCREAM var en smart liten genrerefererende sak, hvor alle karakterene visste hva "spillereglene" var. Spør aldri "hvem der?" Gå ikke utenfor for å undersøke lyden du nettopp hørte. Si aldri "jeg kommer straks tilbake." Og så videre. Undertegnede var av den oppfatning at SCREAM var dyktig laget, men falt litt igjennom som spenningsfilm, rett og slett fordi den spilte for mye etter reglene for hvordan spenningen tradisjonelt bygges opp i en slasherfilm. Men hei! - det ser ikke ut til at det skadet filmens suksess noe særlig; SCREAM ble en av Miramax' aller største kassasuksesser. Og vi vet alle hva det betyr, ikke sant? Jepp. SCREAM 2 er over oss, folkens! SCREAM 2 tar opp tråden fra den første filmen, sånn cirka ett år etter senere. Siden sist har Sidney (Neve Campbell) flyttet fra Woodsborough og begynt på college, hvor hun studerer drama. Filmen starter med førpremieren av filmen "Stab" - en film basert på boka Gale Weathers (Courteney Cox) skrev om hendelsene i Woodborough. To publikummere blir sterkt knivperforert, og dermed er ting i gang igjen - både ungdomsdrapene og mediesirkuset omkring det hele. Spørsmålet er nå bare hvem som vil overleve lenge nok til å være med i SCREAM 3 og hvem som kommer til å ligge blodige og sveitserost-aktige igjen på bakken når rulletekstene kryper frem på slutten. Og, for å ikke glemme det, hvem som er den skyldige... Vel, det har ingen hensikt å panikkløpe rundt grøten, så la meg komme til saken med en gang - SCREAM 2 er, utrolig nok, blitt en virkelig god slasher. Jepp. Selv om oppfølgere, ifølge en av karakterene i filmen, per definisjon alltid er dårligere enn originalen er ikke det tilfelle med denne. SCREAM 2 konsentrerer seg nemlig mer om å være en relativt skummel og spennende film, snarere enn å være eplekjekt selvrefererende og morsom (selv om den klarer det også, uten å prøve like mye som eneren). Filmen følger ikke spillereglene like slavisk som eneren gjorde, og det er med på å heve spenningen et par hakk i en god del av scenene. Filmens eneste virkelige problem, er at det stort sett aldri fyres av "blanke skudd" - scener hvor det er innlysende at noe fatalt er i ferd med å skje med en eller flere av karakterene, men uten at noe faktisk skjer. Klok bruk av blanke skudd fører til at en slår publikum ut av balanse, i og med at man aldri vet om noe faktisk kommer til å skje eller ikke, og og dermed er spenningen opp på elleve grådig kjapt (Se ALIEN og THE THING for utmerkede eksempler på dette). Mangelen på slike scener gjør at spenningen i SCREAM 2 aldri blir så høy som den kunne ha blitt. Istedet for åndenød-så-det-nesten-er-fare-for-helsa-spenning får vi dermed dumpet en større mengde drap i fanget enn i den forrige filmen. Så hektisk er det at man får knapt tid til å trekke pusten mellom hver gang nok en uheldig ungdom blir offer for overdreven piercing - gjerne understreket av resultatet av overivrige foley-artister i arbeid og liberal bruk av teaterblod. Stemningen i salen tydet da også på at det er slik dagens ungdom vil ha det. Dette er en moro og til tider ganske spennende tjohei-slasher, og mitt råd er ganske enkelt: Løp avgårde og se den. Men bare husk på å ikke ta den telefonen når den ringer. Lås døra. Hold deg unna den skumle skapdøra. Og aldri, aldri undersøk den mystiske lyden du nettopp hørte i den spesielt mørke delen av leiligheten...!
|
