|
|
|
Regi:
|
 De fleste vestlige eventyrlystne kinogjengere forbinder primært den japanske regissøren, skuespilleren og manusforfatteren Takeshi Kitano med meditative og hypervoldelige politi-og-skurk-filmer. I sitt eget hjemland er han derimot storkjendis som stand-up-komiker under navnet "Beat" Takeshi. Ingen av disse to oppfatnings-ytterpunktene klargjør en for hva filmen A SCENE AT THE SEA fra 1991 har å by på - en vakker og poetisk film om et døvstumt par og surfing, uten voldelige politimenn og skurker, og (nesten) uten blodsutgytelse... Shigeru (Kurodo Maki) er født døv og jobber deltid som søppeltømmer. Kjæresten hans, Takako (Hiroko Oshima), er også døv. En dag finner Shigeru et gammelt surfbrett på den sedvanlige søppelinnsamlingsrunden. Nysgjerrigheten blir for stor, og han tar med seg brettet hjem og reparerer det; snart er han bitt av basillen. Til å begynne med går det dårlig for Shigeru; han blir feid overrende på bølge etter bølge. Imens sitter Takako inne på stranden og ser på, mens de lokale surferne flirer og ler over nybegynneren. Uhindret av resten av verden rundt dem, fortsetter likevel Shigeru og Takako å komme til stranden hver eneste dag. Shigerus innsatsvilje imponerer eieren av en de lokale surfebutikkene så mye at han gir ham en våtdrakt og påmeldingsskjema til en surfekonkurranse. Ironisk nok blir Shigeru diskvalifisert fordi han ikke hører sitt eget navn bli ropt opp av arrangørene. Shigeru lar likevel ikke dette ta motet fra ham, og han konsentrerer seg bare altoppslukende enda mer om surfingen. Etterhvert blir han også en fast del av den lokale surfegjengen, og fullfører en ny konkurranse med en respektabel plassering. Men sommeren nærmer seg slutten, og en kald vind begynner å blåse mellom Shigeru og Takako... Dette var en film jeg hadde ventet lenge på å se - beskrivelsen av filmen i Cinematekets programkatalog fikk filmen til å høres ut som alle de fredelige scenene i SONATINE til sammen, uten tilløp til vold, og jeg gikk og gledet meg i månedsvis til å se filmen. A SCENE AT THE SEA hadde dermed relativt høye forventninger å leve opp til... Høye forventninger til tross - filmen overveldet meg på alle punkter; karakterene er vidunderlige - ikke minst på grunn av Maki og Oshimas fantastiske skuespillerinnsats - historien er enkel, men flott fortalt, og musikken er aldeles nydelig. Dette var forøvrig første gang Kitano hyret inn Joe Hisaishi til å komponere musikk for ham, og Kitano var nok like fornøyd som meg med musikken, for de to har samarbeidet på nesten alle av Kitanos senere filmer. Med andre ord - en aldeles praktfull perle av en film, som jeg uhemmet kan anbefale til absolutt alle - gammel som ung. Det er dog en ulempe - filmen er foreløpig ikke akkurat er spesielt lett å få sett. Visningen på Cinemateket i Oslo var etter sigende første gang filmen noensinne har blitt vist offentlig i Norge. Det er likevel et lite håp på horisonten, i form av den lille amerikanske distributøren Milestone Film & Video, som har planer om å distribuere A SCENE AT THE SEA i USA mot slutten av året, eller eventuelt tidlig neste år. Kanskje filmen dukker opp i vanlig distribusjon også her til lands etterhvert? Man kan jo alltids håpe...!
|
