|
|
|
Regi:
|
 "Sometimes I wonder if I've changed so much, my wife is even gonna recognize me whenever it is I get back to her..." Selv om den baseballcap-bekledde moroklumpen Steven Spielberg opp gjennom årene stort sett har feid måpende kinopublikummere overende med heidundrades action-eventyr, har han rukket å snike inn en god del forsiktige forsøk på såkalte "seriøse" filmer på CVen sin underveis også. THE COLOR PURPLE, EMPIRE OF THE SUN og ikke minst SCHINDLER'S LIST, for eksempel. Og nå, bare kort tid etter det relativt lunkent mottatte slavedramaet AMISTAD, forsøker den beskjeggede visjonæren seg igjen med nok et blodseriøst drama; SAVING PRIVATE RYAN - en urovekkende og tankefull filosofering over krig. Filmen har på dette punktet blitt hypet inntil det latterlige i ymse forum, så historien er etter all sannsynlighet kjent for til og med tante Olga på Toten og bikkja hennes, men for de få nervøse sjelene som nettopp har kommet tilbake til den siviliserte(?) og støyende delen av verden fra sine fire-års opphold i provisoriske rekved-strandhytter på Borneo, er vel et aldri så lite historiesammendrag på sin plass. Historien starter på den legendariske D-dagen, med amerikanernes landgang på Omaha-stranden i Normandie. Meningen var å gjøre landgangen så lett som mulig for fottroppene ved å i forkant flybombe de tyske stillingene tilbake til steinalderen. Bombegutta var derimot redde for å treffe sine egne tropper, og slapp bombene for tidlig. Resultatet blir en brutal og umenneskelig massakre, med enorme tap på begge sider. Blant de falne er soldat Sean Ryan, hvis navn snart etter når sekretærkontoret hjemme i the good ol' US of A, hvor militærets kondolansetelegrammer til de etterlatte blir forfattet. En oppvakt sekretær oppdager kjapt at skjebnen har vist seg å ha et spesielt ondt øye rettet mot Ryan-familien, for hele tre av fru Ryans fire sønner har falt i strid. Sistemann befinner seg - kanskje fremdeles i live - et sted bak fiendenes linjer i Normandie. Mer som et PR-stunt enn noe annet bestemmer de høye herrer, som befinner seg trygt bak de store kontorpultene sine, langt unna enhver antydning til strid og direkte fare, for å sende en tropp inn i fiendeland for å bringe den gjenlevende sønnen i sikkerhet. Oppdraget blir deretter kjapt plassert på skuldrene til den dyktige løytnanten Miller (Tom Hanks), som velger ut en tropp på sju mann og labber resignert inn i fiendens gap... Som nevnt ovenfor har SAVING PRIVATE RYAN blitt hyllet og hypet inntil det latterlige overalt, og det er få filmer som klarer å levere en så overnaturlig bra opplevelse at selv de mest vanvittig skyhøye forventninger blir innfridd. La meg derfor få hamre inn med en gang at SAVING PRIVATE RYAN heller ikke er en slik film. Det er heldigvis ikke det samme som å si at SAVING PRIVATE RYAN er en dårlig film, for det er den helt klart ikke. For å ta det positive først: Med tanke på at det er sjefsmanipulator Spielberg som har stått bak rattet, er det faktum at SAVING PRIVATE RYAN ikke nådeløst hamrer publikum ned i kinosetene med en klar og tydelig "Dette Er Det Rette Svaret"-konklusjon det som umiddelbart imponerer mest. Mye har blitt sagt og skrevet om de redselsfullt realistiske kampscenene i filmen, og man kunne kanskje i forkant tro at SAVING PRIVATE RYAN er nok en murstein i en lang vegg av rene antikrigsfilmer. Så enkelt er det ikke. Gjennom sine mange særdeles ubehagelig grafiske voldsscener og ved å vise den dehumaniserende effekten disse situasjonene har på karakterene, levner riktignok SAVING PRIVATE RYAN ingen tvil om at krig slett ikke er "romantisk" eller "tøft." Krig ER helvete. På den annen side viser også filmen hvorfor denne krigen var nødvendig, og blånekter å gi publikum et ferdig utfyllt ark med alle svarene på når rulle- tekstene etter knappe tre timer kryper oppover lerret. Sannheten er at det ikke finnes noe universalsvar for alle, og hver enkelt må bruke de små grå og selv finne ut hva man skal sette to streker under før man leverer inn arket til den store sensoren. SAVING PRIVATE RYAN er der bare for å sette tankene i sving... Æren for dette kan trygt fordeles ganske jevnt på hele staben som står oppført som ansvarlige for verket. Regissør Spielberg har på imponerende vis sydd sammen organisert kaos og fått det til å se vakkert og grusomt ut på samme tid, godt hjulpet av fotograf Janusz Kaminski, klipper Michael Kahn (hvis arbeide på denne filmen virkelig viser fehuer som Michael Bay hvordan kaotisk action skal klippes), komponist John Williams og, ikke minst, en samling dyktige skuespillere, som alle sammen leverer utmerkede fremførelser. Spesielt unge Jeremy Davies fortjener mer enn noen annen hederlig omtale for sin gnistrende gode innsats som den moralsk tyngede korporal Upham; scenen hvor han dyttes over den metaforiske kanten er uten tvil den tristeste i hele filmen. Rent spennings- og actionmessig sett er også SAVING PRIVATE RYAN en fenomenal (om enn grusom) opplevelse, og Spielberg viser verden bare nok en gang hvor langt ut til fingerspissene han behersker dette formatet. Scenen hvor våre helter ligger i dekning og hører - sammen med publikum - hvordan de tyske tanksene sakte men sikkert rumler truende nærmere drar tankene hen til stemningsmessig lignende scener i klassikere som JAWS og JURASSIC PARK, og det skal mye til for denne scenen blir toppet av noen annen film i år. Med så mye positivt sagt om filmen er det helt klart på sin plass å komme med litt negativitet også for å bringe det hele i balanse: Filmen er for lang. Og med dette mener jeg ikke at filmen er for lang fordi den er tre timer lang. Den er for lang fordi midtpartiet til en viss grad er unødvendig og svakt gjennomført; det består for det meste av trasking i tilsynelatende franske landskaper for å illustrere at våre helter beveger seg fra punkt A til B, og ikke noe mer enn det. Denne delen av filmen kunne Spielberg med fordel ha gjort mer ut av, eller trimmet ned en god del. SAVING PRIVATE RYAN ofrer heller ikke særlig mange krefter på å utdype andre karakterer enn de amerikanske. Tyskerne i SAVING PRIVATE RYAN er stort sett flate som papp, og ser i stor grad ut som om de er hentet rett fra Spielbergs tidligere Indiana Jones-filmer. Og engelskmennene, som i virkeligheten i høyeste grad var med på landgangen i Normandie, er ikke å se noe sted i filmen. Her er det amerikanerne som "redder dagen." Er dette derimot nok til å gjøre SAVING PRIVATE RYAN til en dårlig film? Nei. Aldri i verden. Overhodet ikke. Filmen er flott den. Se den. Og bruk litt tid etterpå til å fundere på tankene den forhåpentligvis planter i hodet på deg. Kjenner jeg menneskeheten rett, kan man sikkert også trygt felle en tåre i etterkant over vattnissene som sitter på første eller siste rad og flirer og ler og røper "tøft!" når soldater blir revet i filler av fiendtlig mitraljøseild...
|
