USA 2000 Regi: Darren Aronofsky Manus: Hubert Selby Jr., Darren Aronofsky Foto: Matthew Libatique Musikk: Clint Mansell, Kronos Quartet Medv: Jared Leto, Ellen Burstyn, Jennifer Connelly, Marlon Wayans, Christopher McDonald, Louise Lasser, Keith David, Sean Gullette

Pokker ta! Darren Aronofskys siste film er et vanskelig beist å ta fatt i. Å finne en ordentlig, effektiv angrepsvinkel på. Det er en fantastisk neglisjering av de tradisjonelle problemene med den såkalte, "vanskelige" nummer to-filmen. Det er utvilsomt en av tidenes sterkeste dop-filmer. Det er en vanvittig oppvisning i selvoppofrende skuespillerkunst. Det er en filmteknisk parademarsj. Det er rett og slett en jævlig bra film. Så hvor i huleste skal man begynne? Hvor skal man ta tak, løfte opp og stikke det kritiske spettet inn? Aronofsky selv. Naturligvis. Aronofsky regidebuterte for to år siden med PI - en film som kanskje fikk litt vel mye skryt lesset på sine tross alt ganske smale skuldre. Likevel, filmen vitnet om et talent. Et talent som tydelig ikke var redd for å la seg påvirke av, ja til og med stjele fra, sine inspirasjonskilder. Men også et talent som lot til å ha noe mer på hjertet enn bare et ønske om å imitere Lynch og Tsukamoto. Med REQUIEM FOR A DREAM utvider han collage-registilen sin med opptil flere andre regissørnavn og avslører hva han har på hjertet: temaet som ligger hans hjerte nær er besettelse og avhengighet. En Auteur med en Agenda. Fett. I PI var besettelsen en gordisk knute av matematisk art. Denne gangen dreier det seg om noe mer jordnært og mindre abstrakt. Harry (Jared Leto) er en livsglad, arbeidsløs NYC-slacker som driver dank og lever livets glade dager sammen med kompis Tyrone (Marlon Wayans) og allernusseligste kjæreste Marion (Jennifer Connelly). I ny og ne setter de seg et skudd, og har det rett og slett helt utrolig fett. Innimellom dealer Ty og Harry litt, og pengekassa vokser seg stor og feit. Og om det skulle skrante litt, lar alltids Harrys gamle mor, Sara (Ellen Burstyn), ham pante TVen for en dag eller to. Livet er herlig. Aronofsky tar seg god tid til å introdusere alle karakterene. Dette er folk vi skal følge frem til den uungåelige skjebnen, og Aronofsky er smart nok til å la oss bli riktig godt kjent med dem før han trykker på knappen som aktiverer filmens destruktive andre og tredje akt. (Aktene - som annonseres med tekstplakater - er sleggehamrende subtile i sin navngivning; Sommer, Høst og Vinter.)       REQUIEM kunne lett ha endt opp som en langt mer ordinær historie om dophuer som mister kontrollen og ender opp i junkie-helvete. Men Aronofsky vil noe mer. Antageligvis for første gang i filmhistorien settes det et stort, kølsvart likhetstegn mellom TV og heroin. Harrys mor er hemningsløst opptatt av et dustete TV-program, og når et markedsføringsfirma ringer og tilbyr henne en opptreden på showet begynner ting virkelig å ta av. Snart etter knasker hun slankepiller som om det var Smurfedrops og mister etterhvert mer og mer kontrollen over seg selv og kontakten med den virkelige verden. Parallellt med dette begynner selvfølgelig situasjonen å skli ut mellom fingrene på Harry, Ty og Marion også. Pengebeholdningen skrumper stadig inn og den trofaste langeren har forsvunnet. Men suget etter heroin har forskanset seg i kroppen, og behovet for et nytt skudd blir stadig sterkere. Sakte men sikkert skyves alt annet - mat, sex, viljen til å eksistere - ut av livet til de tre. Alt de lever for er Det Neste Skuddet. This ain't gonna have a happy ending... Dette høres ut til å være rimelig dystre greier, ikke sant? Og det er det. Det er dystert som bare fy. TRAINSPOTTING blir plysjbamser og kaniner i forhold. Til og med gutta på bakerste rad som skal være tøffe i trynet og kjekt proklamerer høylydt etter filmen at "Høh høh høh! På tide med et skudd nå, ikke sant?" gjør det med bevende og lite overbevisende stemme. Dette er et granatsjokk av en film.       Det er flere faktorer som spiller inn for å gjøre REQUIEM til den sterke opplevelsen den er. Først og fremst må det pekes på at den overhodet ikke legger fingrene i mellom. Her glorifiseres det ikke. Våre venner Harry, Ty og Marion (og TV-slave Sara også, for den saks skyld) har det helt klart vanvittig fett en stund, og filmen skyr ikke unna det faktum. Men alt som går opp kommer som kjent ned etterhvert også, og filmen viser det forferdelige fallet i all sin avskrekkende elendighet like mye som den kule turen opp ble viet oppmerksomhet. Ble du med opp, skal du faen meg bli med ned også. Det er her all tiden investert tidligere i filmen på å bli kjent med karakterene belønnes: dette er folk vi nå føler noe for. Og når det går til helvete for dem føler vi med dem. Solide, og i enkelte tilfeller selvoppofrende (Ellen Burstyn, vennligst kom opp til podiet) rolletolkninger skal også ha sin del av æren for fallets knusende effekt på publikum. Burstyn spiller helt fantastisk bra, og fortjener alt hun måtte vinne av priser for denne rollen. Også Leto imponerer som Harry. Likeledes gir frøken Connelly alt hun har i en tolkning som utvilsomt må meisles inn i historiebøkene som hennes aller beste. (Og nei, det er ikke bare fordi hun kaster klærne for kamera.) Marlon Wayans gjør også utrolig mye ut av en rolle som nok er viet litt vel lite oppmerksomhet av manuset. Notat til Marlon the Man: Drit i disse SCARY MOVIE-rollene i tiden fremover og konsentrer deg om seriøse roller av denne typen. Du kan nå langt. Sean Gullette, som spilte hovedrollen i PI, dukker også opp, og gjør en god rolle som den sleske advokaten Arnold. Gaffel i handa. Joda, vi skjønner hvorfor. Etter all denne praten om story og skuespillere og sånt kommer vi naturligvis ikke unna uten å ofre et par ord på REQUIEMs stil også.        PI-fansen vil kjenne igjen mye her. Det vil også fanklubbene til auteurene David Fincher og Wong Kar-wai gjøre. Høykontrast svart/hvit Super16 er riktignok byttet ut med fargerik 35mm, men regi-, klippe- og fortellerstilen er lett gjenkjennelig som Aronofskys (ikke minst avslører de karakteristiske kamera-festet-på-skuespilleren-sekvensene ham). Ryktene vil forøvrig ha det til at REQUIEM har satt en ny rekord med over 2000 klipp i løpet av filmens spilletid. Men tro ikke at det betyr at filmen er et slitsomt bildekaleidoskop av den grunn; den voldsomme klipperytmen skyldes først og fremst enkeltsekvenser, ikke filmen i sin helhet.        Clint Mansell, som gjorde sitt musikalske beste for å gjøre PI til historiens kulest lydsatte matematikkfilm, gjør også denne gangen, sammen med Kronos-kvartetten, en hel drøss med magiske Mandrake- gester på lydsporet. Resultatet? Et lydspor som på samme tid er både klubbkult og årelatende dystert. Det er så bra at inntil norske platepusjere får somlet seg til å ta inn albumet (om de noen gang gjør det i det hele tatt) må man se seg nødt til å ty til Napster. Det finnes ingen bønn. Det er ikke mye galt å sette fingeren på i REQUIEM FOR A DREAM. Den er kanskje littegrann i lengste laget. Det føles i alle fall sånn. Men det kan like gjerne være en mild panikkreaksjon over ubehaget ved å være med på turen ned, som er så stort og varer så lenge. Å kutte ned på filmen for å lette på ubehaget er likevel ikke noe Aronofsky har falt for fristelsen (eller latt seg presse) til å gjøre. Ubehaget er der for å få frem Poenget. Deal with it. Noe andre ankepunkter mot filmen finnes rett og slett ikke. Den vil dele sitt publikum i to frådende leire, og de som av en eller annen underlig grunn ikke tar poenget vil etter all sannsynlighet HATE denne filmen og kalle den et MAKKVERK og mye annet stygt. Disse menneskene fortjener din sympati. De har enda mye igjen å lære. Det er ikke å gape over for mye å utrope REQUIEM FOR A DREAM til en av årets aller beste filmer. Den inneholder bilder jeg ALDRI kommer til å glemme så lenge jeg lever. Den behandler sitt tema på et så intelligent, velfortalt og lite moraliserende pekefingervis at skolekino-visning av den burde være obligatorisk for alle klasser fra ungdomsskolen og oppover. Hva du enn må gjøre for å få sett denne filmen - gjør det. Det er verdt det.