|
|
|
Regi:
|
 Selv om begrepet "cyberpunk" etterhvert har blitt temmelig tynnslitt og overbrukt, har det i anarkistiske japanske undergrunnsregissørers hender fått et par solide doser Møllers Tran trykket ned i ganen. Resultatet har blitt den nye genren "japansk cyberpunk cinema," som på vi-tar-ingen-fanger-aktig vis etterhvert har markert sin sterke posisjon i det cinematiske terrenget, siden sin spede begynnelse på slutten av åttitallet. Hvordan og hvorfor har så disse gale japanerne trødd tran-skjeen godt inn i kjeften på cyberpunk-begrepet og gitt det nytt liv? Enkelt. Denne kreative gruppens assosiasjoner til cyberpunk-begrepet skiller seg fra de stereotypiske vestlige oppfatningene ved at det har lite med "en håndfull utbrente hacker- ungdommer som cruiser rundt i saiberspæis fra små, funky nett-terminaler i en eller annen nedsøplet, overbefolket og overneonifisert japansk by" å gjøre. Japansk cyberpunk-film er istedet primært fetisjistisk fiksert omkring temaet "kroppslig mutasjon," og bryr seg som regel ikke særlig om å bruke bremsene noe videre underveis. Heng med om du kan - hvis ikke, se til å komme deg ut av kinosalen litt brennkvikt! Den best kjente regissøren denne genren har fostret, er nok på våre vestlige breddegrader villmannen Shinya Tsukamoto, som slapp løs adrenalinmonstre som TETSUO: THE IRON MAN, TETSUO II: BODY HAMMER og TOKYO FIST på forfrossede og intetanende vest-europeere gjennom den britiske kultfilm-videolabelen ICA Projects og den desidert mindre funky Manga Entertainment-labelen. TETSUO: THE IRON MAN har, etter å ha stormet murene på de fleste vestlige kultfilm- miljøene, blitt stående igjen som selve "hovedverket," selv om dette kanskje ikke er helt rettferdig - ikke minst fordi "konkurrentene" ikke har vært gjenstand for den samme vestlige distribusjonen og dermed ikke har blitt sett av like mange. En av disse filmene er den tidligere punk-musikeren Shozin Fukuis maniske og nesten-helt-ute-av-kontroll historie om hjernevaskede "sex-cyborger" i en nær fremtid - PINOCCHIO 964. I likhet med de fleste andre japanske cyberpunk-filmer kommer historien egentlig i annen rekke til fordel for stemningen som formidles, men i grove trekk dreier den som om hvordan et high tech-firma lager overmenneskelige "sex-cyborger" ved å hjernevaske og omprogrammere utvalgte mennesker, for så å sette dem ut for salg. I PINOCCHIO 964 blir en slik Pinocchio-modell (Hage Suzuki) sparket ut på gaten av en misfornøyd kunde, og det stakkars vesenet vandrer forvirret og målløst rundt helt til en ung gatejente, Himiko (Onn-chan) tar hånd om ham og forsøker å gi ham hukommelsen tilbake. Etterhvert kommer minnene tilbake, sammen med et voldsomt sinne og et brennende og ukontrollert ønske om hevn... I utgangspunktet minner Fukuis registil veldig mye om kollega Tsukamotos, med den samme bruken av håndholdt kamera, vidvinkellinser, fargefiltre, frenetisk klipping, stop motion-filming og en fandenivolsk holdning til hva man bør og ikke bør vise av uhumskheter på lerretet eller skjermen. Etterhvert oppdager man likevel at Fukui har en kvalitet som foreløpig ikke har vippet friskt med øyenbrynene i noen av Tsukamotos filmer enda - en djevelsk sans for humor. I Fukuis ville verden gjør dette seg utslag i bisarre scener, og den de fleste nok sitter igjen og husker best idet sluttekstene ruller over lerretet, er Himikos forlengede spyscene, som varer i en fire-fem minutter eller så. Scenen starter på et alvorlig nivå, men trekkes ut og overdrives så til de grader at man blir sittende igjen med et skjevt flir om kjeften. Mange vil nok likevel ikke se den helt store humoren eller verdien i Fukuis frontalangrep på god og "etablert" smak, og PINOCCHIO 964 er helt klart ikke en film for de store massene. Dette er ikke TITANIC, men det har det da heller aldri vært denne genrens mål å være. Fans av Lynchs ERASERHEAD og Cronenbergs kroppslige cinematiske utfoldeldelser, samt de som allerede er kompis med den japanske cyberpunk-genren vil sannsynligvis ha mye glede av denne filmen. Alle andre kan trykt låse døren, gjemme seg under sofaen og vente på soloppgang mens PINOCCHIO 964 herjer som verst.
|
