|
|
|
Regi:
|
 "Wipe them out. All of them." Da den tidligere filmskolerebellen Lucas i 1977 slapp sin fantasifulle røverhistorie STAR WARS løs på et intentanende kinopublikum, var det få eller ingen som hadde den fjerneste anelse om hvilke gigantiske vannringer som snart skulle komme til å spre seg utover verden. Filmen ble en fenomal publikumssuksess, trakk mer eller mindre egenhendig den symfoniske filmmusikken inn fra kulden igjen og, kanskje mest utslagsgivende av alt, satte standarden for "event movie"-konseptet. Et nytt Hollywood hadde med ett steget opp av asken og ristet av seg de gamle, svidde fjærene. Seksten år og tre filmkapitler av sagaen senere har STAR WARS rukket å skape grobunn for en massiv og nesten sykelig fanatisk tilhengerbase. Serien har blitt en institusjon, og en hel verden (nerdeprosenten, i alle fall) holdt pusten idet den flanellkledde mesteren kom ut av skjulet sitt med et nytt kapittel under armen; den første tredjedelen av sagaens forhistorie var ferdig. Var aftenbønnene til de utallige hordene av sovepose- og termos- utstyrte fans blitt hørt? Var THE PHANTOM MENACE blitt et kapittel som verdig kunne føyes til i den nostalgiainnbundne minneboken som fra før av inneholdt høydepunktene STAR WARS, THE EMPIRE STRIKES BACK ("Du krangler faen ikke med Empire, ass! Empire ruler!") og RETURN OF THE JEDI? Historien har aldri vært det viktigste elementet i hverken STAR WARS eller andre filmer som cruiser rundt i samme farvann; genrens viktigste ambisjoner ligger i å servere hakesleppende visjoner av fremmede og fantastiske samfunn og steder, godt krydret med humor og action underveis. Karakterene er der primært for å fungere som trygge bindeledd mellom disse stedene og publikum, mens historien hovedsaklig er der for å transportere karakterene fra sted til sted, fra actionsekvens til actionsekvens. Enkelt og greit. Eventyr for alle penga. I THE PHANTOM MENACE danner handlingen opptakten til et større eventyr, og konsentrerer seg hovedsaklig om å introdusere en håndfull karakterer som vi etter alt å dømme skal få lære å kjenne i løpet av de to neste filmene (og videre inn i den originale trilogien, i enkelte av karakterenes tilfelle). En slags intrige blir det likevel plass til innimellom alle introduksjonene og håndhilsingen: Et transportskip med to jediriddere - Qui-Gon Jinn (Liam Neeson) og hans lærling Obi-Wan Kenobi (Ewan McGregor) - ombord ankommer en tilsynelatende lovlig blokade av planeten Naboo for å mekle. Gutta bak blokaden, som står i ledtog med de onde Sith-lordene, er derimot ikke videre interessert i å forhandle, og lokker de to jediene i en felle. Våre helter rømmer og sniker seg ombord i et av invasjonsskipene som setter kursen ned til Naboo. Etter en del om og men når de frem til den unge dronningen (Natalie Portman), og overtaler henne til å forlate planeten for å fremlegge en protest på invasjonen overfor Senatet. Idet de bryter seg gjennom blokaden blir skipet skadet, og våre venner ser seg nødt til å lande på nærmeste planet for å skaffe nye deler og gjøre de nødvendige reparasjoner. De setter kursen mot den øde ørkenplaneten Tattooine hvor de støter på en uvanlig gutt som svarer til navnet Anakin Skywalker (Jake Lloyd)... Seksten år med sakte og møysommelig oppbygde forventninger er det få filmer som klarer å leve opp til, og THE PHANTOM MENACE fikk da også behørig gjennomgå da filmen hadde sin amerikanske premiere på forsommeren. Man klagde sin nød over det meste: Filmen var for barnslig. Historien var dårlig. Likeså var dialogen og skuespillet. Jar Jar var jævlig jævlig plagsom plagsom. Og så videre. Irrelevant og trangsynt grinebiteri. Et produkt av overdreven idolisering av den originale trilogien. Pføy! Fakta er at THE PHANTOM MENACE slett ikke skiller seg særlig ut fra de gamle filmene (rent bortsett fra at effektene nå i langt større grad er digitalt baserte, selvsagt). Filmen henvender seg til den samme aldersgruppen som de originale filmene gjorde da de kom, med alle de barnslige elementene det fører med seg. Historien er småkjedelig og vil neppe utfordre potensielle MENSA-medlemmer i salen med kløktige U-svinger i handlingsforløpet; akkurat som i de originale filmene. Likeledes med den snekkeraktige dialogen - den danner rammeverket som holder huset oppe. Intet mer, intet mindre. Og akkurat som vi kjenner den fra før. Hva med skuespillerne da? Ryktene vil ha det til at de spiller med omtrent like mye innlevelse som en pianotrakterende skiftenøkkel. Pøh! De fleste av skuespillerne gjør en god jobb. Ikke minst Liam Neeson, Ewan McGregor og Natalie Portman. Ingen av dem når selvsagt opp til de samme høyder som de tidligere i karrieren har besteget (henholdsvis SCHINDLER'S LIST, TRAINSPOTTING og BEAUTIFUL GIRLS), men det hadde det heller ikke vært realistisk å forvente. Det er de tette og personlige historiene som trekker det beste ut av disse skuespillerne, ikke gigantiske eventyrfilmer. Hederlig omtale må også gå til kruttlappen Ray Park, som til tross for kun en håndfull dialog og tid på lerretet gjør et formidabelt inntrykk som den onde Sith-lorden Darth Maul. Sammen med en imponerende energisk McGregor gjør Park, som har lang erfaring som profesjonell julingekspert, sitt til at lyssabelkampene i THE PHANTOM MENACE går de gamle filmene en høy gang; den avsluttende duellen er noe av den heftigste og teknisk mest hakesleppende sverdkoreografien som noensinne har kommet ut av Hollywood. De små grønne mennene bak forhenget jobbet som et kull vårkåte kaniner på speed ved adrenalinpumpene under disse scenene, akkurat som de gjorde under, tja, de siste tjue minuttene av THE MATRIX! Av den grunn kan vi derfor lett tilgi filmen et heller langdrygt midtparti med mye tørr og kjedelig byråkratisk kjekling og en ukritisk klippet og litt-for-lang podrace-sekvens (og ja, likhetene mellom denne og FLÅKLYPA GRAND PRIX er store, men ikke større enn likhetene mellom STAR WARS og Kurosawas THE HIDDEN FORTRESS var). Annet smårusk i tannhjulene, som til dels ujevn kvalitet på de digitale effektene, gidder vi ikke bry oss med. Effektene i de originale filmene var ikke perfekte - hvorfor skulle de være det i THE PHANTOM MENACE? Med andre ord, kast de rosenrøde og overdrevent forgyllede minnene fra den gang du var ti år gammel og STAR WARS dekket horisonten din i søpla, senk forventningene dine ned på et normalt nivå og du vil kunne se THE PHANTOM MENACE for hva det er - et fabelaktig første kapittel av et lengre eventyr. Et kapittel som riktignok ikke når opp til THE EMPIRE STRIKES BACKs storhet, men som lett overgår teddybjørnshowet RETURN OF THE JEDI. Nemlig.
|
