|
|
|
Regi:
|
 Det japanske animasjonsstudioet Studio Ghibli er bevæpnet med to ekstra store kreative kanoner; familietrollmannen Hayao Miyazaki, som jeg har omtalt i tidligere anmeldelser, og den noe eldre og mer "seriøse" regissøren Isao Takahata, som har emosjonelle og kunstneriske tungvektere som GRAVE OF THE FIREFLIES (HOTARU NO HAKA), OMOHIDE PORO PORO og HEISEI TANUKI GASSEN POM POKO på samvittigheten. De to sistnevnte filmene er inkludert i distribusjons- avtalen mellom Tokuma og Disney, så er det en viss mulighet for at de kanskje etterhvert vil nå våre kjølige breddegradder i andre former enn fantekstede VHS-kopier og utekstede, japanske LDer. I mellomtiden skraper jeg ned en, forhåpentligvis, liten appetittvekker i form av denne anmeldelsen av OMOHIDE PORO PORO: OMOHIDE PORO PORO en en film som maler et to timer langt bilde av Japan på midten av sekstitallet, sett fra 11-år gamle Taekos side. Historien er basert på en manga av Hotaru Okamoto og Yuko Tone. Filmen starter i 1982, hvor Taeko jobber som en såkalt "office lady" i et firma i Tokyo. Ferien hennes er like rundt hjørnet, og hun har tenkt å dra ut på landet, til Yamagata-prefekturatet, for å besøke familien til sin eldre søster, Nanako. Til Taekos overraskelse skal ferien skal snart vise seg å bli en reise i gamle minner også, og når ferien er slutt må hun ta et vanskelig valg for fremtiden... OMOHIDE PORO PORO er en tittel som vanskelig lar seg oversette på tilfredsstillende vis. "Omohide," som er den gamle stavemåten for "omoide," betyr "minner," og "poro poro" er et lydhermende ord som beskriver lyden av, for eksempel, vanndråper som renner nedover og faller av, en etter en. tittelens mening er dermed klar, om ikke letthetsgraden av oversettelse er det: Taekos minner fra sekstitallet åpenbarer seg utover i løpet av filmens gang på samme vis som dryppende vanndråper - litt etter litt. Det hele er meget lekkert presentert, med utsøkt, naturalistisk animasjon som kanskje vil komme som et sjokk på vestlige seere vant til den karikerte og overdrevne stilen Disney-konsernet har trumfet gjennom i de senere årene. I motsetning til sine vestlige kollegaer, ser derimot ikke japanske animatører på animasjon som et utelukkende eller primært avantgarde-aktig medium; anime kan, og blir, ofte benyttet til å fortelle naturalistiske historier man med vestlige øyne normalt heller forbinder med live action-film og "ekte" skuespillere. En av grunnene til dette er at det simpelthen er langt billigere å produsere gedigne, futuristiske settings i en tegnefilm, fremfor å gjøre det samme med detaljerte miniatyrer, blue screens, og dyre skuespillere. En annen grunn er at det er et kunstnerisk valg. Hvis regissøren ønsker å fortelle historien sin i tegnet form, så gjør han det - mangelen på båssetting av animasjon i Japan gjør at han kan ta det valget og at publikum vil akseptere det, noe fjorårets MONONOKE HIME understreket på særdeles overbevisende vis. Men tilbake til OMOHIDE PORO PORO. Filmen er som sagt meget lekkert presentert, med aldeles utsøkte tegninger. Et klart skille mellom 1982 og 1966 blir også introdusert ved at 1966 presenteres med svale farger og akvarellbakgrunner, mens 1982 vises i sterkere farger og oljemalte bakgrunner. Det mest imponerende aspektet er likevel den enorme mengden arbeid som må ha blitt lagt ned i studiet av sekstitallet, for alt, selv ned til den minste detalj, ser ut til å være korrekt gjengitt (den særdeles omfangsrike fan-oversettelsen, som inneholder mange historiske fotnoter og kommentarer, støtter også opp filmens autentitet i presentasjonen av dette tidsrommet). Det hele styrkes så til slutt av et særdeles velskrevet manus, med god historieoppbygning og overbevisende og interessante karakterer. For de som likte KIKI'S DELIVERY SERVICE vil dette sannsynligvis være en god film å se etterpå. Formen er forskjellig, og OMOHIDE PORO PORO henvender seg til et noe eldre publikum, men begge filmene handler om oppvekst og er fortalt med den samme glød, entusiasme og eleganse vi er vant til fra Studio Ghibli.
|
