USA 2000 Regi: Neil LaBute Manus: John C. Richards, James Flamberg Foto: Jean-Yves Escoffier Musikk: Rolfe Kent Medv: Renée Zellweger, Morgan Freeman, Greg Kinnear, Chris Rock, Tia Texada, Aaron Eckhart, Crispin Glover, Pruitt Taylor vince

For et par uker siden befant jeg meg i en diskusjon av den typen man gjerne ender opp i i fuktig lag. "Hvorfor er det nesten alltid de vonde og ubehagelige filmene som trekkes frem som gode? Hvorfor ses de varme og hyggelige filmene nesten alltid ned på?" utfordret jeg redaktør Kalle og eventuelle andre kolleger i nærheten til å gi meg et tilfredsstillende svar på. "De vonde filmene utfordrer verdiene man tror på, og skaper som regel ettertanke," var det grunnleggende fundamentet i forsvaret av den vonde filmens sak. Videre ble det skråsikkert (alt er skråsikkert sett gjennom bunnen på en brun flaske) slått fast at de varme og hyggelige filmenes hovedintensjon først og fremst er å klappe deg på ryggen og støtte opp om meninger og verdier du allerede har.       Pisspreik alt sammen, men naturligvis med en solid porsjon sannheter innbakt. En hyggelig, "ryggklappende" film er selvfølgelig ikke mindre verdt enn en tilsvarende vond og tankevekkende film. Verden hadde vært et ordentlig kultent sted om bare de tankevekkende historiene fikk slippe til! Og av og til er det å kunne sitte igjen med en lykkelig følelse i kroppen vel så viktig som en historie som setter fart på tankemølla. Den virkelige grunnen til at det nesten alltid er vonde filmer som trekkes frem som tankevekkende og gode, er likevel ikke at ubehaget er enerådende konge på ettertankehaugen. Årsaken er at det er mye LETTERE å sparke liv i tankeprosessen med en vond film enn med en behagelig film. Ikke for å kaste sand i øynene på de vonde filmene (vel, ikke så mye, i alle fall), men de som virkelig fortjener din respekt, er filmene som stryker deg kjælent med hårene samtidig som de engasjerer hjernens grublende tankeprosesser. Som FUCKING ÅMÅL gjør, for å trekke frem et innlysende eksempel. Neil LaBute har peiling på å lage film som er både vond og ubehagelig, om enn ikke så veldig tankevekkende. Av grunner helt uforståelige for meg, ble både IN THE COMPANY OF MEN og YOUR FRIENDS AND NEIGHBORS relativt populære, om ikke i de store massenes, så i cineastenes kretser. Selv begrenser jeg mitt engasjement til å synes at to de første filmene hans er kalde, kyniske og kjedelige, uten nevneverdige kvaliteter utover godt skuespill. (Men hvem vil egentlig kaste bort tid på å se en godt spilt drittsekk?)       Med en så lite kompatibel historikk kvernende i bakhodet, kommer LaButes ferskeste opus som en gedigen overraskelse på en mistroisk og mistenksom filmskribent. NURSE BETTY er en hjertevarm og engasjerende film. Et velfortalt og originalt stykke film - en moderne THE WIZARD OF OZ, som Peter Weir og Quentin Tarantino kunne ha skrevet den på et muntert pyjamasparty. Vårt første møte med Betty (Renée Zellweger) er på jobb. Jobben er som servitrise på den lokale kaféen Tip-Top, og stedet er en eller annen generisk småby midt i flateste Kansas. Idét vi møter henne for første gang, er hun intenst oppslukt av sitt favoritt tv-show - det patetiske såpestykket A REASON TO LOVE. De melodramatiske og flatt belyste begivenhetene på det fiktive sykehuset Loma Vista legger beslag på det meste av oppmerksomheten hennes, men ikke mer enn at hun rutinert og åndsfraværende imponerer to av stedets gjester med en perfekt "no look" kaffepåfylling, etterfulgt av en generøs dose utstråling og sjarm.       Straks etter, i en annen del i byen, i en langsom og stadig mer avslørende kamerapanorering stifter vi også bekjentskap med det som skal vise seg å være Bettys ektemann, Del (LaBute-gjenganger Aaron Eckhart). Del er bilselger og, som klisjéen vil ha det til, en ordentlig drittsekk, som både står i med sekretæren sin og etterhvert roter seg borti en situasjon av den kriminelle sorten. Mindre heldige taktiske valg fører to hardføre representater fra underverdenen inn i Dels stue, og før han vet ordet av det, har han blitt både skalpert, skutt og drept - rett foran øyenene på vår etterhvert svært så kjære Betty. Opplevelsen blir naturlig nok i meste laget for henne, og granatsjokket drar hun ut på tur. Fast bestemt på å gjenforenes med sin innbildte eks-ektemann, doktor David Ravell (Greg Kinnear), setter hun kursen for Loma Vista, California. Og hakk i hæl, på jakt etter vitne og dop, følger underverdenens to utsendte... NURSE BETTY stakk av med prisen for beste manus i Cannes tidligere i år, og det er lett å skjønne hvorfor. På overflaten kan filmen leses som en småromantisk krimfilm/roadmovie av det slaget det går tretten av dusinet på: kjeltringen forelsker seg i offeret han jakter på. Men NURSE BETTY er smartere enn som så. Historien lar seg langt fra summere opp i så korte trekk, og det eventuelle kjærlighetsforholdet mellom skurken og offeret kan i beste fall betegnes som ufullendt og abstrahert. Først og fremst er filmen en parallell gjenfortelling av THE WIZARD OF OZ, med et budskap om idealiserte forestillinger og samhold i bunn. Rent intuitivt er det likedel derfor også fristende å trekke paralleller til THE TRUMAN SHOW, men i første rekke er det OZ vi skal konsentrere oss om. I den fargesprakende klassikeren THE WIZARD OF OZ, dras den unge Dorothy fra en uholdbar, truende tilværelse i Kansas, til det magiske eventyrlandet Oz. Dorothy farter rundt som bare det i Oz, og når hun til slutt klarer å spore opp trollmannen hun har hengt alt sitt håp på, viser han seg å være noe ganske annet enn det hun hadde forestilt seg. Moralen er selvsagt at man aldri må henge for mye håp på illusjoner - denslags fører gjerne aldri noe annet med seg enn gråt og tenners gnissel.       I NURSE BETTY gjenfortelles Dorothys historie på postmoderne vis. Den traumatiserte Betty forlater, som Dorothy, en heller traurig tilværelse i Kansas for å dra ut på leting etter en idolisert fantasifigur. Parallelt med dette fortelles også historien til leiemorderne Charlie og Wesley (Morgan Freeman og Chris Rock), som i like stor grad forfølger et produkt av fantasien. For den aldrende og snart avtroppende Charlie fremstår Betty som kald, kalkulerende og kynisk - en kvinne han kan respektere, ja til og med falle litt for. For ham er Betty en verdig "siste jobb." Det sier seg selv at illusjoner står for fall, og måten filmen både bygger opp til fallet og løser det på er engasjerende og fengende fortalt.       Men et godt manus er ikke alt som skal til! Elementet som virkelig trekker det hele i land på en triumferende måte, er Renée Zellweger selv. Dette er utvilsomt hennes film. På samme vis som Jim Carrey grep rollen som Truman Burbank og løp med den for to år siden, gjør Zellweger Betty-rollen til sin, og ingen andres. Renée Zellweger ER Betty. Og, igjen, som Truman, er Betty sjarmerende og snill - ja, så snill og hyggelig at det grenser til det tilbakestående. Mulighetene for å forlate kinosalen uten å ha en sentral plass i hjertet reservert for Betty er nok tilstede, men de er forsvinnende små. Og dermed har filmen nådd et viktig mål: Vi vet at hennes søken er fåfengt og hviler på et fundament av tankespinn og drømmer, men likevel gror det frem et ønske i oss om at hun skal lykkes. Samtidig begynner vi også etterhvert å sette pris på Charlie, til tross for hva han har i tankene hva gjelder Bettys fremtid. Mye av æren for dette hviler på Freemans skuldre, som her gjør sin beste rolle siden SE7EN. Ironisk nok har de to rollene svært mye til felles; Charlie kunne like gjerne vært William Somersets kriminelle bror - kun et utvalg av det moralske settet med regler de spiller etter skiller dem fra hverandre. I skarp kontrast til Freemans karakter, står den yngre og mer kortluntede Wesley i Chris Rocks figur. Han banner og steiker og sinna som fy, og det er kontrasten mellom ham og Charlie, i tillegg til filmens grufullt entusiastiske håndfull med voldelige utskeielser, som bringer tankene hen til Tarantinos burger-diskuterende gangstere.       Akkurat dette er muligens filmens ankepunkt, om en kan kalle det det. NURSE BETTY er en overveldende søt og hyggelig film, men med en ramme av urovekkende grafisk vold. Filmens sluttparti kan muligens også være tungt å svelge for de mer optimistisk innstilte i salen; LaButes kaster litt av sin sedvanlige misantropiske skygge over begivenhetene. Konklusjonen og moralen - om vi for øyeblikket ser bort fra illusjonenes del av den moralske kaka - er overraskende kynisk og pessimistisk, og vil nok stryke enkelte mot hårene. Resten av filmen gjør likevel sitt beste for å skape en massivt positivt motvekt til de mer uhumske elementene i begynnelse og slutt. Ikke minst gjelder det den filmtekniske innpakningen, som markerer et interessant veiskille for LaBute.       I skarp kontrast til regissørens to tidligere filmer, er NURSE BETTY fortalt med glidende og kjælende kameratagninger, som gjerne sklir over i hverandre. "I haven't seen this many dissolves since the forties," som en amerikansk filmkritiker beskrev det. Scope-formatet gjør også sitt til å skyte ekstra liv inn i roadmovie-aspektet av filmen på en måte ingen andre av dagens formater kunne ha gjort. Musikkleggingen av begivenhetene er gjort av Rolfe Kent - et for meg ubeskrevet blad, uten at det gjør noe. Han følger på Thomas Newmansk vis i de syntetiske, varme fotsporene til Philip Glass og Burkhard Dallwitz, og levererer et effektivt og minneverdig soundtrack. NURSE BETTY utgjør med andre ord en vital blanding av motstridende elementer. Hvordan publikum vil ta imot NURSE BETTY er dermed virkelig en av vinterens store spenningsmomenter. Potensialet er like stort for mageplask som for full score hos dommerpanelet. Men for den allsidige kinogjenger burde det likevel ikke være rom for tvil. I disse kalde vintertider finnes det ingen varmere filmer enn NURSE BETTY på kino. Med andre ord: Legg kynismen igjen på hylla og la deg forelske i NURSE BETTY! En bedre kur mot vinterdepresjon finner du neppe i hele år!