|
|
|
Regi:
|
 Man rusler småsøvnig hjem fra en heller rolig kveld i billettluka på Cinemateket; folk ville nok heller sitte ut i sola og drikke øl, bryte håndbak eller sammenligne størrelse og funksjonalitet på mobiltelefoner enn å sitte inne i kinosalens mørke og gjenoppleve gamle og kanskje ikke fullt så gamle filmklassikere. Hei, kult nok det. Turen hjem er uansett temmelig begivenhetsløs den også. En kar på trikken forteller entusiastisk sine venner om en kompis av ham som av en eller annen grunn presterte å stikke en sprøyte gjennom sin egen tommel i et forsøk på litt selvmedisinering. Heftig. Men noe mer skjer ikke, og tankene bryter seg snart løs og løper fritt på hjernens endeløse enger. Det slår en at det har vært riktig mye å holde styr på i det siste av rimelig tunge tanker og følelser. Kanskje det slett ikke hadde vært så dumt å stikke hodet i filmverdenens magiske sanddyner og glemme resten av verden for en stund. Ideen er faktisk ikke så dum den, og vel hjemme, parkert foran den grå bitboksen fra Digital, med GusGus' seneste i headsettet som akkurat passelig behagelig øremassasje og konsentrasjonssamler, er det innlysende at det verden behøver å bli fortalt litt om, og hva jeg har et sterkt katarsis-aktig behov for å skrive om, er en upretensiøs tjohei-film. Med andre ord - THE MUMMY. THE MUMMY er ikke akkurat den type film hvor mesteparten av tyngden ligger på historien og plottets skuldre, men likefullt må vi vel gi et kort sammendrag av begivenhetene. I korte trekk får vi servert en ekte røverhistorie om hvordan den gamle egypterpresten Imhotep (Arnold Vosloo) ble litt for ivrig i sin omgang med den lokale faraoens elskerinne, og dermed mumifisert levende og sperret inne i en sarkofag sammen med bøttevis av kjøttetende biller. Fast forward til midten av 1920- årene. Via ymse omstendigheter har eventyreren Rick O'Connell (Brendan Fraser), bibliotekaren Evelyn (Rachel Weisz) og hennes bror Jonathan (John Hannah) havnet på jakt etter Hamunaptra - De Dødes By, hvor Imhotep ligger begravet. De klarer selvfølgelig ved et uhell å vekke gamle Imhotep til live igjen, og dermed er helvete løs... THE MUMMY kan summeres opp på standard high concept-vis: Indiana Jones møter ARMY OF DARKNESS. Rikt krydret med John Woo-aktige skytescener og en hel bråte digitale spesialeffekter fra ILMs roteloft underveis, selvsagt. Men er det heftig? Er det skummelt? Er det morsomt? Er det verdt kinobilletten? Forsåvidt. THE MUMMY låner frekt inspirasjon fra bøttevis med andre filmer, men når nok ikke ganske opp til skuldrene på sine forgjengere, for filmen stiller med minus i margen på både regi, klipp og manus - mesteparten signert Stephen Sommers selv. THE MUMMYs store og selvlysende akilleshæl er en overraskende mangel på forståelse fra Sommers' side for rytme og stemning. Filmen halser i vei allerede fra start som en hamster på speed, og holder det samme tempoet gående helt til mål og forbi. Resultatet er en pannekakeflat spenningskurve som riktignok ligger temmelig høyt oppe, men som likefullt er flat. Legg til et manus spekket med stereotyper og en historie som ikke akkurat svetter av originalitet, og du har formelen for intetsigende kinotidtrøyte klar. Derfor er det desto mer overraskende å oppdage at THE MUMMY slett ikke går rett på trynet i første sving og må bryte løpet. Filmen reddes nemlig av en overraskende stor dose sjarm og en fandenivolsk humor som gjenspeiles i skuespillerteamet. De ser nemlig ut til å ha hatt det riktig så festlig under innspillingen av dette B-filmkalaset, og har man sansen for denne type filmatisk sludder smitter også denne gleden over på en selv, og en vil oppleve å bli servert en fornøyelig totimers tur til gamle Egypt, fullt av gretne mumier og diabolske farer luskende rundt hvert slitte pyramidehjørne. Det er forøvrig verdt å merke seg at konsollspillere som har logget usunne mengder med timer på Segas splattermorsomme lyspistolspill, The House of the Dead 2, etter all sannsynlighet vil føle sterke rykninger i avtrekkerfingeren i et par av filmens senere og tungt mumie-befolkede scener. Kom ikke her og si at spill og film ikke begynner å nærme hverandre mer og mer!
|
