|
|
|
Regi:
|
 Etter mangfoldige triste år i den artistiske og ikke minst kommersielle hengemyra, klarte endelig animasjonsavdelingen i Disney-konsernet å hale seg opp på fast grunn. Redningen deres kom i form av en liten havfrue, som også gjerne ville ha fast grunn under beina (som hun fikk med på kjøpet). Etter suksessen med THE LITTLE MERMAID satte alle hos Disney seg ned og tok nok notater til å utrydde en mindre del av de søramerikanske skogene - suksessformelen skulle ned på papir, uansett kost. Resultatet var et skred av mer eller mindre identiske animasjonsfilmer fra Disney, ferdig utstyrt med større og større reklamekampanjer for hvert film. Det hele toppet seg med den ukrediterte remaken av Osamu Tezukas JUNGLE TAITEI (kjent som KIMBA THE WHITE LION på vestlige breddegrader), THE LION KING. Deretter begynte det å gå nedover igjen for Disney. Nå forsøker de seg på nytt, med en små-episk historie basert på en gammel kinesisk folkelegende, og mye tyder på at Mikke Mus-slipsene har begynt å tenke, og har innsett at formelen ikke fungerer lenger... Historien starter ikke lenge etter at den kinesiske mur har blitt reist, til hunernes store forargelse. Ledet av den uten-tvil-veldig-onde Shan-Yu (profesjonell Twin Peaks-drittsekk, Miguel Ferrer) invaderer derfor hunerne Kina bare for å understreke hvor dårlig gjort de synes de var av naboene å bygge den svære muren, uten å engang sende ut nabovarsel først. Keiseren av Kina (profesjonell vaktmester og gammel karate-kidsk luring) svetter litt i det veldig lange og hvite skjegget sitt når han får høre om dette, og sender ut bud om at en mann fra hver familie må stille som soldat i den keiserlige hær for å beskytte landet. Mulan (Ming Na-wen) - filmens funky heltinne - blir skikkelig bekymret for sin gamle far, som tross en gammel krigsskade insisterer på at "å dø for keiserdømmets skyld" er ærerikt og så videre, så hun stikker av med innkallingspapirene og uniformen hans for å ta hans plass i hæren. Ikke bare må hun nå slåss for både sitt eget liv og Kina - hun må også sørge for å holde det skjult at hun egentlig er jente; hvis ikke har hun tap av ære og - mer viktig - hodet i vente... MULAN har blitt en overraskende god og underholdende film, tatt i betrakning Disneys formel-induserte nedadgående spiral de siste årene. Til tross for at filmen i typiske Hollywood-tradisjon gir de historiske fakta et par solide og hånlige truserøsk, og ser på de kulturelt betonte elementene gjennom amerikanske briller, er sluttproduktet slett ikke så ille som mange - ikke minst undertegnede - fryktet i forkant. For det første er filmen utstyrt med en håndfull ganske gode karakterer - spesielt Mulan selv, samt medhjelperen hennes - den lille dragen Mushu (Eddie Murphy i overraskende storform). Disse er komplementert av en bunke noe mindre interessante og flatere, men heldigvis ikke beint ut dårlige eller overstereotypiske karakterer. Det andre punktet det er virkelig hyggelig å kunne notere seg, er at Disney virkelig ser ut til å lagt mye arbeid ned i å studere alle mulige asiatiske skikker og detaljer. Mye av dette dukker opp i filmen, uten at det nødvendigvis overforklares, og dette er i stor grad med på å heve filmens gatekredibilitet. Et punkt nummer tre må til også. MULAN er nemlig overraskende mørk og dyster i forhold til hva vi er vant med fra Disney. Tidligere forsøk på dette har ikke vært spesielt vellykket. THE BLACK CAULDRON - selv om den er ganske kul - endte opp med PG-rating og ble stemplet som Disneys sorte får. THE HUNCHBACK OF NOTRE DAME - opprinnelig en tragisk historie - endte i Disneys drakt opp med mye synging og svinging i de franske kirke- spirene, sammen med tre "morsomme" gargoyler. Behøver jeg å si mer? Men i MULAN lykkes Disney med å treffe akkurat den rette mørke tonen, samtidig som de pøser på med store mengder komedie - hovedsaklig ved hjelp av Eddie Murphys lille drage, Mushu. Samtidig er ikke alt like rosenrødt. Musikken, til tross for at den er signert Jerry Goldsmith, suger omtrent like mye som en sulteforet vampyr - pseudo-asiatisk vås; det hadde vært bedre om Disney hadde hyret inn en kinesisk komponist til å skrive mer genuin kinesisk musikk. Sangene er det ikke så mye å si om - de er av den typiske Disney LLoyd Webber-aktige skolen. Totalt malplassert, masete gauling, med andre ord. Valget av sluttsang er forøvrig en av de største oppvisningene i Dårlig Smak noensinne. Visuelt er også filmen noe av en lørdags-godtepose; en del er skikkelig godt, mens et par kjipe biter ligger også lurer nederst i posen. Disney kjører nok en gang hardt på CAPS-systemet sitt, og lurer inn et par scener her og der som VELDIG TYDELIG er data-animerte (typiske eksempler: samtlige flagg i som sees i løpet av filmen, samt hunernes angrep i snøen). Selv det hele ser mykt og pent ut, dannes det et ubehagelig stort skille mellom de data-animerte elementene og de klassiske, håndtegnede elementene, og sluttresultatet blir en rekke ugjevne scener. Sluttvis er det også fristende å påpeke hvor latterlig svart/hvitt alt fremdeles er i Disneys helaftens tegnefilmer; heltene er uten tvil helter helt inn til beinmargen, mens skurkene er skikkelig, skikkelig onde skurker som selvfølgelig fortjener å dø. I MULAN er denne binære filosofien strukket til de lengder at alle skurkene utelukkende er fargelagt i gråtoner. Fnis. Men hei, MULAN er absolutt verdt å se likevel. La oss bare håpe at Disney snart oppdager at man faktisk ikke er nødt til å tyte tegnefilmer fulle av kjipe sanger hele tiden. Inntil så skjer får filmer som denne og THE LITTLE MERMAID duge.
|
