|
|
|
Regi:
|
 Hayao Miyazaki er uten tvil Japans best likte animasjonsregissør, med tidløse klassikere som KAZE NO TANI NO NAUSICAA, TONARI NO TOTORO, KURENAI NO BUTA og ikke minst undertegnedes personlige favoritt, MAJO NO TAKKYUUBIN, trykt plassert under beltet. Miyazaki har et gudegitt fortellertalent som han utnytter til det maksimale, og det er derfor slett ingen underdrivelse når han i pressen regelmessig blir omtalt som "den GENIALE regissøren Miyazaki," snarere enn kun som "regissøren Miyazaki." Publikum elsker filmene hans, og flokker gladelig avgårde i enorme horder til kinoene når mesteren disker opp med en ny film - og de færreste forlater kinoen skuffet. Foreløpig har han nemlig enda til gode å lage en film de færreste engang ville våge å påstå at kanskje kunne være i nærheten av å muligens være sånn omtrent middelmådig - alle filmene hans foreløpig har vært spektakulært gode, og alle sammen har tatt kassakontoret med storm. Miyazakis forrige film, KURENAI NO BUTA, var i 1992 den eneste filmen som frekt holdt Disneys THE BEAUTY AND THE BEAST unna førsteplassen på kinotoppen i Japan, og fem år senere gjorde han det samme på nytt - denne gang med monstersuksessen MONONOKE HIME, som banket absolutt all motstand og ble den største japanske kassasuksessen noensinne (i ettertid har TITANIC seilt opp og tatt førsteplassen som den største kassasuksessen i Japan noensinne, men MONONOKE HIME holder fremdeles tittlen som den mest suksessfulle JAPANSKE filmen, med over $150 millioner inntjent i Japan alene). Typisk nok for en Miyazaki film er historien i MONONOKE HIME kompleks og vrien å summere opp med noen få ord, noe som fører til en rikere film- opplevelse, samtidig som det gjør undertegnedes jobb et par hakk vanskeligere. Men hei, det er et surt eple jeg gjerne jafser i vei på, så uten noe mer mas - en noenlunde kort introduksjon av historien: MONONOKE HIME foregår i Muromachi-perioden, og starter i den nordøstlige delen av Japan, hvor en liten Emishi-landsby fremdeles ikke har bukket under for det keiserlige Yamato-regimet (Emishiene var en liten etnisk gruppe som holdt til i den nordlige delen av Honshuu, og som i virkeligheten ble beseiret av den første shogunen på slutten av det 8. århundre. Lite er kjent om emishiene i dag). Uten forvarsel braser et digert monster, omkranset av larvelignende vesener, ut av skogen og setter kursen for landsbyen. Ashitaka, en foreldreløs ung mann og landsbyens kommende leder, forsøker å stoppe monsteret, men ser seg til slutt nødt til å drepe det ved hjelp av et par velplasserte piler, men ikke før monsteret har klart å slenge en fangarm rundt høyrearmen hans og utstyrt ham med en forbannelse som sakte men sikkert vil ta livet av ham. Monsteret viser seg snart å være en av de store skogsgudene som har gått over til å bli en tatarigami (forbannelse/hevngud), og grunnen er en stor blykule som landsbyens viskvinne finner i skogsgudens kropp. Hun forteller Ashitaka at skogsguden kom vestfra, og at en måte å oppheve forbannelsen på kanskje kan finnes der om han møter utfordringen med åpne øyne. Ashitaka kutter på symbolsk vis håret sitt og forlater landsbyen. Etterhvert kommer han frem til den vestlige delen av Japan, til landsbyen Tatara Ba, som er ledet med stø hånd av den dyktige, men kyniske Eboshi. Som navnet tilsier, driver innbyggerne i Tatara Ba med produksjon av jern, og som et resultat av det er skogen rundt landsbyen snauhogd og endevendt på jakt etter brensel og jernmalm. Dette har ført til at Eboshi og hennes undersåtter ligger i stadig krig med skogsgudene; villsvinguden Okkotonushi og hans folk, og ulveguden Moro, som i tillegg til to sønner herjer rundt sammen med en menneskejente hun har oppdratt - San - som blant Tatara Bas innbyggere går under navnet "Mononoke Hime" - "Prinsesse Mononoke" ("mononoke" lar seg ikke uten videre oversette, men kan tilnærmet bety noe slikt som "ånd," "spøkelse" eller "fantom"). Midt oppi denne konflikten havner Ashitaka, som samtidig som han forsøker å avverge krig mellom de to motstridende partene, også må stri med å finne en måte å kvitte seg med forbannelsen på. Og som om det ikke var nok dukker det også opp en mystisk fjerde part, som stadig vekk stikker strategiske og manipulative kjepper i de andres hjul, og hvis motiv lenge holdes skjult... Undertegnede har ventet LENGE på denne filmen. Det første hintet om hva Miyazakis neste film ville bli kom for en tre-fire år siden, da en slags "historie-ide" av Miyazaki ble trykket i det japanske animasjonsbladet Newtype. Undertegnede abonnerte på Newtype på den tiden, og ble naturlig nok i fyr og flamme over å få vite at en Ny Miyazaki Film (tm) var på trappene. Et par år passerte, og Studio Ghibli kunne stolt proklamere at MONONOKE HIME snart var kinoklar. Historien som ble presentert var en helt annen enn den som for mange år siden ble beskrevet i Newtype (den historien handlet om en jente som hadde blitt oppdratt av et katte-aktig, Totoro-lignende vesen), men det gjorde liksom ingenting - en Miyazaki-film er verdt å se uansett. Litt mer tid gikk. Studio Ghibli la ut en kort teaser i Quicktime-format på websiden sin. Tusenvis av fans verden over hentet den ned og likte det de så. Enda litt mer tid gikk. En trailer i Quicktime-format ble lagt ut. Fansen frådet av glede, men noterte seg også til sin store overraskelse at filmen så ut til å inneholde ukarakteristisk sterke voldsscener til å Miyazaki-film å være. Enda litt mer tid gikk, og filmen ble sluppet løs på et sommervarmt japansk kinopublikum, som virkelig gikk berserk og flokket til kinoene i uhørte mengder. MONONOKE HIME slo snart den gamle japanske kassakontor-rekorden til ANTARCTICA, og før man visste ordet av det trampet den ekstra hardt på tærne til E.T. også og befant seg øverst på suksesspallen. Men Japan er et godt stykke unna, og begrensede økonomiske midler umuliggjorde en tur for undertegnede til Tokyo for å se filmen. Nok et år gikk, og LD- og VHS-utgivelser ble annonsert en drøy uke før den årlige fanfesten Anime Expo skulle gå av stabelen i Anaheim, California. Undertegnede forhåndsbestilte LDen og krysset en uhørt mengde fingre og tær og håpet på at gutta på bokhandelen i UCI skulle få inn en fersk sending varer fra Japan i tide. Det gjorde de, og etter drøye fire års venting og oppbygging av forventninger kunne man ENDELIG sette seg godt tilrette i sofaen og la Miyazakis siste mesterverk flomme inn over sansene. MONONOKE HIME skuffet ikke. Filmen er en så gedigen triumf på absolutt alle punkter at det er vanskelig å trekke frem hvert enkelt av dem uten å bruke enda større mengder rosende ord om dem og gjøre denne anmeldelsen enda mer vanvittig lang enn den allerede er. Men i korte trekk burde det holde å si at historien er særdeles god, skuespillet er støtt og sikkert som tjue tonn betong, animasjonskvaliteten er topp (og gir samtidig Disney en streng oppvisning i hvordan klassisk animasjon og data-animasjon skal integreres), musikken er vakker som dugg i morgensolen og sluttsummen av det hele er femten ganger større enn alle enkeltdelene tilsammen. Når alt dette er sagt, må det forøvrig også påpekes at MAJO NO TAKKYUUBIN fremdeles står tilbake som undertegnedes favorittfilm. Hvorfor? Vel, rett og slett fordi det er en mer fredelig og hyggelig film, og derfor appellerer mer til min smak. Men fans av Miyazakis mer actionpregede og til dels dystre filmer - spesielt KAZE NO TANI NO NAUSICAA - vil sannsynligvis ha problemer med å holde tårer og adrenalin under kontroll når de får sett mesterregissørens siste æresrunde i kinosalen. MONONOKE HIME har riktignok blitt overraskende grafisk voldelig i forhold til hva man er vant til å få servert fra mesterens hånd, men det klarer likevel ikke å overskygge det faktum at dette har blitt en ekstra- ordinært intelligent og episk film; en Nausicaä for nittiårene om man vil - temaet er det samme, men moralen er mer nyansert og realistisk. Og for de som ikke gadd å lese hele anmeldelsen - her er konklusjonen: MONONOKE HIME anbefales på det aller, aller varmeste.
|
