|
|
|
Regi:
|
 "If this is a dream, why aren't there more girls?" De siste par årene har en av de hotteste Hollywood-motene vært å lage oppdaterte film-utgaver av gamle TV-serier, noe som har resultert i en bunke filmer av høyst variabel kvalitet. Det stopper naturligvis ikke Hollywood fra å forsøke igjen og igjen, og det siste skuddet på stammen foreløpig er regissør Stephen Hopkins forsøk på å bringe den gamle 60-tallsfavoritten LOST IN SPACE inn i nittiårene. Hopkins har ingen spesielt store slagere risset stolt inn på CVen sin (han var blant annet regissøren bak fjorårets THE GHOST AND THE DARKNESS), og håper nok at LOST IN SPACE skal kunne innta en mer respektabel posisjon på papirene hans. Vi får se. LOST IN SPACE foregår i år 2058, og jordens naturressurser er nesten oppbrukt. En ekspedisjon til planeten Alpha Prime blir derfor satt i stand, hvor formålet er å bygge en hyperrom-port samtidig som en tilsvarende port også blir bygget ved jorden. Familien Robinson blir valgt som ekspedisjonsmedlemmer, og med på turen er også jagerpiloten Don West (Matt LeBlanc), som skal sørge for at de kommer trygt frem. Alt går selvfølgelig ikke som planlagt. En blindpassasjer, i form av den stein hakkende gale professor Zachary Smith (Gary Oldman), sørger ved et uhell for at store deler av instrumentene ombord på skipet blir ødelagt, og skipet suser avgårde mot solen og den sikre død. Mannskapets eneste mulighet er å aktivere hyperrom-motoren og fly gjennom solen, uten å vite hvor de vil ende opp. Stuntet går utrolig nok bra, men hvor i verdensrommet er de, og hvordan skal de komme seg hjem...? LOST IN SPACE har blitt en temmelig teit film, med til dels campy skuespill og tilhørende linjer dialog. Man får likevel følelsen av at det hele er gjort med vilje, og man skal være ganske gretten og lite villig til å la seg more for at LOST IN SPACE ikke skal falle i smak. Sånn sett henvender denne filmen seg i relativt stor grad til det samme publikummet som THE FIFTH ELEMENT, og ganske riktig - LOST IN SPACE har mye av den samme lette, morsomme stemningen. Filmen har også i noe mindre grad det samme visuelle preget å slå i bordet med. Effektene er gjevnt over av høy kvalitet - med unntak av creature animation-effektene - og de er utstyrt med et smakfullt design preget av såvel seriens opprinnelige 60-talls utseende, såvel som moderne, Syd Mead- aktig futurisme. Det bør vel kanskje også nevnes at hjemmekinoeiere nok kommer til å gjøre i buksa over denne filmen; her er det mye kræsj-pang for pengene, og flere eksplosjoner enn du kan vifte en gubbe dynamitt mot. Legg igjen hjernen i skapet hjemme og ha det gøy. Det fungerte i alle fall fint for meg.
|
