|
|
|
Regi:
|
 "De lager dem ikke slik lenger," er et relativt vanlig uttrykk - ikke minst i filmsammenheng. Mange fine filmtradisjoner ser ut til å ha vandret heden i dagens hyperkinetiske mediesamfunn; Hollywood-musicals slik den gamle mesteren Stanley Donen laget dem, produseres ikke lenger - istedet får vi servert overdådidge og masete Disney-varianter. Western-filmer av den gode, gamle arten har tilsynelatende ridd sin siste tur inn i solnedgangen. Og slapstick av den arten gjort populær av gamle komediekonger som Buster Keaton og Charlie Chaplin har tydeligvis sklidd på sitt siste bananskall. Eller... kan det være at det er en aldri så liten slapstick-renessans på vei? Fra Italia kommer nemlig en vakker og grusom, men samtidig også ustyrtelig morsom hyllest til de gamle mesterne, med en fin og rørende historie på kjøpet. LA VITA E BELLA starter i Italia, 1939, idet vår originale og bustete helt, Guido (Roberto Benigni), flytter fra sine landlige omgivelser og inn til sin onkel i byen. Underveis støter han på lærerinnen Dora (Nicoletta Braschi - Benignis kone i virkeligheten), som han umiddelbart forelsker seg i. Skjebnen - og Guidos oppfinnsomhet - vil det slik at de to møtes igjen senere ved flere anledninger, og Guido vinner omsider Doras hjerte til tross for at han slett ikke er den eneste beileren inne i bildet. Hurtigspoling fem år frem i tiden. Guido og Dora er nå lykkelig gift, og har en sønn - Giosue. Alt er likevel ikke rosenrødt; verdenskrigen mørke skygge hviler tungt over landet, og Guido og Guisue - som begge er jøder - får begge daglig føling med antisemitismen. Og en dag blir de hentet og stuet inn på toget, med kurs for en uspesifisert konsentrasjonsleir. Fast bestemt på å beskytte sønnen fra konsentrasjonsleirens verste redsler, overbeviser Guido Giosue om at de er deltakere i en stor konkurranse. Premien er en ekte tanks Giusue kan kjøre rundt i byen med om han blir den første til å nå 1000 poeng. Spørsmålet nå er bare hvor lenge Guido klarer å skjule sannheten for Giosue, og om han klarer å holde seg selv og sønnen i live til krigen tar slutt... LA VITA E BELLA har, trass det grusomme lerretet andre halvdel av filmen males på, blitt en vakker livshyllest av en film. Enkelte kritiske røster har beskyld den for å gjøre narr av jødeutryddelsene, men ingenting kunne vært lenger fra sannheten. Konsentrasjonsleirens utallige forferdeligheter er riktignok tonet ned en god del i forhold til hva vi har sett i tidligere filmer, og Guidos spøkefulle opptreden i disse omgivelsene ville nok aldri ha kunnet funnet sted i virkeligheten. Men istedet for å feie de alvorlige sidene inn under glemselens teppe, behandler Benigni istedet temaet med andakt og følelse, uten å hamre inn poenget altfor hardt. Hovedårsaken til dette er at konsentrasjonsleirene slett ikke er filmens hovedtema; de danner istedet bakgrunnen for det filmen forsøker å formidle: en historie om hvor langt en mann vil gå for å beskytte det viktigste han har i livet - i dette tilfellet sin sønn. Enhver benytter seg av det våpenet man har tilgjengelig for å beskytte seg og sitt, og i Guidos tilfelle er det latteren og hans velutviklede fantasi. Tungt bevæpnet med sin gledesspredende ammunisjon danner han dermed et beskyttende filter mellom virkeligheten og sin sønn, som dermed skånes for de verste redslene. Benigni ror på mesterlig vis historien i land uten å tråkke noen interesse- grupper på tærne, og resultatet har blitt en nydelig liten film som burde få cineaster til å le og gråte av både lykke og sorg. Slapstick-genrens stafett- pinne har endelig blitt plukket opp igjen, og blir brakt videre av en verdig løper. Bravo!
|
