|
|
|
Regi: |
 Lenge før Hollywood fant ut at damer med bein i nesa var en kul greie, herjet deler av den kvinnelige staben av japanske skuespillere som verst over lerretet og fileterte skurker med den største eleganse, gjerne drevet av et flammende begjær om hevn. Eksempler på slike finner vi i Yoko Matsuyama som Oichi i BLIND OICHI (MEKURA NO OICHI, også kjent under navnet CRIMSON BAT), og ikke i minst Meiko Kaji som Yuki i LADY SNOWBLOOD (SHURAYUKIHIME), sistnevnte basert på en gekiga av Kazuo Koike og Goseki Kojima. Koike og Kojima er navn som nevnes med bevende stemme i ærefrykt av enkelte tegneserienerder, ikke minst Frank Miller, som i stor grad baserte sin fortellerstil på det han lærte av de nevnte herrers flotte historier. Miller betalte da også tilbake en god del av "gjelden" med RONIN - hans hyllest til Koike og Kojimas mest berømte verk, LONE WOLF AND CUB (KOZURE OOKAMI). Uansett: LONE WOLF AND CUB var en mektig populær gekiga på totalt 110 bøker, som inspirerte (foreløpig) totalt åtte filmer (eller ti, alt etter hvordan en ser på det) og en TV-serie, spredd utover en periode fra 1972 til 1992. Serien fortalte historien om hvordan tidligere kaishakunin Itto Ogami blir offer for et komplott satt i stand av den onde Yagyu-klanen. Ogami melder seg og sin unge sønn, Daigoro, ut av samfunnet, og vandrer rundt om i Japan som leiemordere, evig på jakt etter hevn over Yagyu-klanen. LADY SNOWBLOOD er på mange vis en kvinnelig utgave av LONE WOLF AND CUB, dog med det unntak at hun ikke trekker på noen "cub," i tillegg til det faktum at de to foregår i forskjellige tidsperioder. Mens LONE WOLF AND CUB var satt i Tokugawa-perioden (1600 - 1868), foregår LADY SNOWBLOOD i Meiji-perioden (1868 - 1912), i et Japan i ferd med å omfavne deler av den vestlige kulturen. Historien i denne første filmen (det ble laget to stykker) forteller hvordan Yukis far ble drept, og moren voldtatt og fornedret av gjerningsmennene. Moren ventilerer en av dem, og blir kastet i fengsel, hvor hun etterhvert får en datter - Yuki - og dør. Yuki blir snart etter adoptert av en tidligere medfange og hennes mann - en beinhard gammel prest som på ubarmhjertig vis oppdrar og lærer henne opp i sverdkunstens former. Oppvokst og ferdig utlært, drar så den vakre, men iskalde, Yuki ut for å fullføre sin mors hevn... LADY SNOWBLOOD er en film av den typen sarte personer som Ingeborg "Gestapo" Moræus Hanssen nok ikke ville ha satt pris på om hun hadde vært så heldig å få se den. Spaghetti western-genren lånte i sin tid flittig fra de japanske chambara-filmene, og på sytti-tallet ble sirkelen fullendt - spaghetti-elementer begynte å dukke opp ikledt samurai-drakt, gjerne satt til et lett identifiserbart og overfunky sytti-talls soundtrack. I tillegg begynte effektgutta å slå seg løs... Det hele startet tilsynelatende med den første LONE WOLF AND CUB-filmen fra 1972, hvor de enkelte karakterers blodtrykk så ut til å ligge langt over hva som er normalt, noe velplasserte sverdkutt demonstrerte i aller største grad. LADY SNOWBLOOD er slett ikke noe unntak - snarere tvert imot - og det spares ikke på teaterblodet når Yuki svinger sverdet. Røde geysirer fosser til stadighet ut imponerende kaskader, kroppsdeler flyr og folk kuttes til og med i to. Dette høres kanskje voldsomt ut, og til en viss grad er det også det, men historien, som er delt inn i fire akter, blir fortalt på et såpass stilisert og teatralsk vis at det liksom er greit at blodsprutene også er overdrevne og stiliserte. Historien i seg selv vinner forøvrig neppe noen priser for originalitet - en middels standard Van Damme-film inneholder røft sett omtrent den samme plottlinja (les: hevn) - men måten det hele er fortalt på gjør filmen mer verdt å se på enn allverdens vestlige 'jeg skal for pokker ta rotta på deg og hele familien din'-blodhevn-videofilmer. I tillegg er Meiko Kaji smellvakker. Filmnerder vil sikkert også ha glede av å vite at storregissør Akira Kurosawas sønn, Toshio, spiller en av hovedrollene.
|
