|
|
|
Regi: |
 Som nevnt i tidligere anmeldelser, var regissør Takeshi Kitano offer for en nær-fatal motorsykkel-ulykke i 1994, og i en lang periode etter ulykken var den ene halvdelen av ansiktet hans delvis lammet. Ulykken satte helt klart sine spor i Kitano, for filmene han i etterkant har laget, er alle sammen gjennomsyret av et mer nyansert syn på samfunnet og en sterkere glede over livet, snarere enn den nihilistiske tonen som preget spesielt de to første filmene hans (VIOLENT COP og BOILING POINT). I den sosial-realistiske KIDS RETURN maler Kitano et portrett av livet til de to skolevennene Shinji og Masaru, som for det meste søler bort skoledagene med å plage andre skole-elever, drive gjøn og snike seg inn på visninger på den lokale pornokinoen. Etterhvert dropper de ut, og forsøker å gjøre noe ut av livene sine i den store verden utenfor skolegården. Etter å ha fått kraftig juling av en kar han mistenker for å drive med boksing, bestemmer Masaru seg for å begynne med boksing han også for å kunne ta igjen. Han overtaler også Shinji til å begynne med boksing, og snart viser det seg på TOKYO FIST-aktig vis at Shinji har talent for sporten, mens Masaru slutter og ender opp som medlem av en lokal yakuza-gjeng. Årene går, og begge to gjør det relativt bra, men etterhvert kommer den udisiplinerte holdningen deres tilbake for å hjemsøke dem... KIDS RETURN er den eneste av Kitanos filmer jeg har gått til kinoen med en smule småskeptisk holdning til murrende i bakhodet. I motsetning til yakuza- filmene hans, og den fenomenale A SCENE AT THE SEA, hadde ikke KIDS RETURN en pitch som appellerte til meg, og beskrivelser som "sosial-realistisk drama" får meg som regel til å skynde meg i motsatt retning av kinoen. Det faktum at Kitano sto for regien og Joe Hisaishi for musikken var de eneste grunnene til at jeg gikk og så filmen. To timer senere hadde Kitano overbevist meg - nok en gang - om at jeg hadde lite å frykte i forkant. KIDS RETURN er en aldeles utmerket film, som maler et mer realistisk bilde av det japanske samfunn enn yakuza-filmene hans, og presenterer også en prisverdig moral. Kitanos ønske om å formidle disse verdiene blir godt hjulpet av en god historie (som han, som vanlig, skrev selv), og en ung, men energisk og dyktig, gruppe skuespillere. Spesielt Masanobu Ando gjør en god innsats som den stille og innesluttede Shinji. For komponist Joe Hisaishi er KIDS RETURN bare nok en æresrunde i kinosalen, og han understreker nok en gang hvorfor han er en av dagens beste film- komponister i Japan. Soundtrack-CDen er allerede i bestilling for undertegnedes vedkommende. For de som kjenner til Kitanos bakgrunn som manzai stand-up komiker er det forøvrig interessant å merke seg at de to av skole-elevene i filmen som etter endt skolegang gjør det best senere i livet, er de to som øvde seg på manzai- komikk i friminuttene; de ender til slutt opp som suksessfulle komikere. Kanskje den egentlige moralen er at komikk lønner seg?
|
