|
|
|
Regi:
|
 Legenden om Jeanne d'Arc har vært gjenstand for en hel rekke filmatiseringer og andre dramatiseringer opp gjennom årenes løp, med Carl Dreyers LA PASSION DE JEANNE D'ARC (1928) uformelt ansett som standardsetteren. Andre storheter, blant dem Roberto Rossellini og Robert Bresson, har også levert inn sine tolkninger av legenden. Gitt jomfruen fra Domrémys ganske så celebre innlemmelse og behandling i filmhistorien, var derfor mang en kritikerpanne furet av bekymrede rynker da ryktet på byen kunne fortelle at den franske glansbildegutten Luc Besson var i ferd med å feste sin egen tolkning av Jeanne d'Arc-legenden til film. Besson har alltid vært franske kritikeres yndlingshoggestabbe, og har gjennom hele sin sin karriere blitt dradd som et stykke ost over deres nyslipte kritikerrasper. Samtidig har publikum flokket til filmene hans i durabelige mengder. Det kom derfor som en store overraskelse på alle at frankrikes profesjonelt giftige penneknekter denne gangen kastet seg hengivent omkring anklene på en perpleks Besson og hyllet hans nye tolking av landets nasjonallegende. Men ikke nok med det! Samtidig ble filmen møtt av en illsint og blodtørstig kritikermobb på andre siden av Atlanteren, som rasende flerret Bessons nye film i småbiter foran øynene på sine respektive lesere. Den anerkjente kritikeren Roger Ebert skrev for eksempel at "the movie is a mess: a gassy costume epic with nobody at the center," mens New York Times' Janet Maslin mente at "The Hundred Years War feels twice that long in THE MESSENGER: THE STORY OF JOAN OF ARC, Luc Besson's shrill, overheated portrait of the teenage warrior, cross-dresser and martyr." Gitt reaksjonenes store spennvidde, kan man jo lure på hvem som har rett. Sannheten er nok at kritikerne fra begge sider av Atlanteren har litt rett hver. Men før vi utdyper det noe videre, er det kanskje på sin plass å hurtigspole gjennom deler av filmens handling, for de som ikke er helt oppdatert på alle mulige historiske legender. I 1412 blir Jeanne født i Domrémy, Frankrike. Det er en hårde tider; hundreårskrigen mellom England og Frankrike har pågått siden 1337, og røffe engelske soldater herjer rundt på landsbygda og plyndrer, raserer, dreper og voldtar. Jeanne blir voldsomt religiøs, og skrifter gjerne opptil flere ganger om dagen. Tretten år gammel opplever hun sin første visjon, og finner et sverd, som hun løper hjem med, bare for å bli møtt av et grusomt syn; engelskmennene er i ferd med å rasere landsbyen hennes, og dreper og voldtar (i den rekkefølgen) Jeannes søster foran øynene på henne. Flere år senere, i 1428, har de stadig tilbakevendene synene og stemmene hennes gitt Jeanne en mening med livet: jage englenderne ut av Frankrike, og sørge for at landet får sin rettmessige konge - Charles (John Malkovich). Charles er ganske desperat, og lar seg lett overbevise om at Jeanne faktisk ER en sending fra Gud. Han utstyrer henne med hæren hun ber om, og hun setter avgårde mot det hellige oppdragets første mål: frigjøringen av Orléans og Reims... Slaktet i USA. Hyllet i Frankrike. Hvem har rett? Som nevnt ovenfor, møter de to ytterpunktene hverandre sånn omtrent på midten og finner sannheten der. Hva som er årsaken til franske kritikeres overstrømmende anmeldelser er ikke godt å si - kanskje nasjonalstoltheten må ta en del av skylden? Den bitre velkomsten filmen har fått i Amerika er derimot lettere å forstå, for Bessons Jeanne d'Arc er radikalt forskjellig fra tidligere, glorifiserende tolkninger av legenden. Den offisielt godkjente historien forteller at Jeanne d'Arc så syner (hun skal for eksempel etter sigende hatt visjoner av sankt Margerite og sankt Catherine), og at disse befalte henne å jage englenderne ut av landet. Et oppdrag fra Gud. Veldig hellig. Veldig politisk korrekt. En fin og uproblematisk bås å plassere legenden i. Det er her Besson sparker sand i øynene på de som er blendet av legendens usmussede glans, for i hans film presenteres Jeanne d'Arc som en voldsomt energisk, men også sprut gærn ung jente, og solid tvil sås om hun virkelig så syner eller ei. Kanskje stemmene hun hørte bare var hennes eget, skjøre sinn? Kanskje hun aldri var en sending fra Gud likevel? Besson presenterer med andre ord det uperfekte MENNESKET Jeanne, ikke den perfekte LEGENDEN Jeanne, og da er det ikke rart mange blir hissige og griper til ukvems- ordene; man stiller da for pokker ikke spørsmål ved en LEGENDE!? Men Besson gjør det, og han gjør det på en relativt underholdende og interessant måte. Ikke alt fungerer helt som det skal; Besson har et to-og-en-halv-time langt lerret å dekke, og for det meste maler han med bred pensel og slitsomt stort tempo. Det medfører at det hele av og til sklir over i kitch og blir litt vel pompøst, mens det andre ganger fungerer svært så godt. Filmens beste element, og svært overraskende sånn sett, er Milla Jovovich' tolkning og enorme innlevelse i rollen som Jeanne. Her gir hun alt hun har, og leverer en svært overbevisende tolkning av en lidenskapelig ung kvinne, som bare såvidt holder seg selv under kontroll. Frøken Jovovich ER Jeanne d'Arc. Den gamle Besson-favoritten Tcheky Karyo er også innom i løpet av filmens gang, og fortjener ros for sin innsats som fransk offiser. Hvorvidt JEANNE D'ARC er historisk korrekt eller ei er et åpent spørsmål. Selv kjenner jeg ikke godt nok til historien til å kunne treffe noen avgjørelse, og skittkastingen mellom ymse hobbyhistorikere på nettet gir i grunnen ingen svar. Filmen må derfor (i alle fall for mitt vedkommende) heller dømmes på sine filmatiske kvaliteter og sin underholdningsverdi, og i så måte må den absolutt anses for å være verdt å se. JEANNE D'ARC er litt i lengste laget, men er nydelig fotografert og spilt (stort sett), har absolutt fabelaktig dyster musikk av Eric Serra, og, for de som får et kick av sånt, en hel bråte med "ikke helt på BRAVEHEART-nivå, men likefullt brutale" slagscener å by på. Det er nesten en klisje å si det, men JEANNE D'ARC er en Jeanne d'Arc for nittiårene. Nemlig.
|
