|
|
|
Regi:
|
 1992 var året som forvandlet Quentin Tarantino fra nerdete filmpusher på den lokale videosjappa til etterspurt og nerdete filmregissør/manus- forfatter. Alle ville plutselig være kompis med ham - mest av alt Weinstein- brødrene i Miramax, som tok et godt tak i kraven på ham og lempet ham over i Den Store Miramax-Lommen, hvor han fikk lov til å romstere rundt med pengene, bare så lenge han leverte noe som var like "hot" som debutfilmen RESERVOIR DOGS var. I 1994 dro så Tarantino den rødglødende PULP FICTION opp av Miramax' lomme, til både kritikerne og publikums store glede. Suksessen så langt var et faktum. "Kult," tenkte sikkert Tarantino. "Men, hvordan følger jeg opp Pulp? Hvordan i heiteste kan jeg toppe den?" Løsningen på hans dilemma viste seg å være ganske enkel, men også litt feig - istedet for å forsøke å toppe PULP FICTION har han ganske enkelt satset på en relativt streit oversettelse av Elmore Leonards roman RUM PUNCH, snarere enn å skrive en historie fra bunnen av på egenhånd. Resultatet er JACKIE BROWN, som i stor grad har blitt en film med Tarantino i gåstol-modus bak regissørspakene. Men uansett, først et kort sammendrag av historien som fortelles: Pam Grier spiller Jackie Brown, en flyvertinne som blir tatt på fersken med penger hun smugler inn i landet for sjefen sin - en kaldblodig faen av en våpenselger. "Heldigvis" for henne, er FBI-agenten Ray Nicolet (Michael Keaton) og L.A.-politimannen Mark Dargus mer interessert i å slå klørne i sjefen hennes enn i Jackie selv. Jackie må nå velge om hun vil tyste på våpenselgende Ordell Robbie (Samuel L. Jackson) og dermed gå fri, men også dermed risikere å få en kule plantet i panna av Ordell, eller holde kjeft og havne i fengsel. Det er da hun møter kausjonsagenten Max Cherry (tilbake fra "Hvor Er De Nå?"- skuffen-skuespilleren Robert Forster). Sammen legger de en plan for å lure både politiet og Ordell... I likhet med PULP FICTION, har JACKIE BROWN blitt en relativt lang film. Begge to varer i drøye to og en halv time, men det er også en av de få likhetstrekkene mellom de to. I JACKIE BROWN har Tarantino tonet ned mesteparten av trekkene som man automatisk kjenner igjen en Tarantino-film på, og han har istedet konsentrert seg hovedsaklig om å fortelle historien på et rimelig streit vis. De ulineære historiske krumspringene vi kjenner fra tidligere filmer er overhodet ikke tilstede. Det nærmeste filmen kommer til dette, er flashbacks til en scene som på nesten Rashomonsk vis blir sett fra forskjellige karakterers synspunkt (men i motsetning til i RASHOMON er det her ingen motsetninger i de forskjellige karakterenes oppfatning av scenen). Istedet lunter historien seg avgårde som et eldre ektepar i høyre felt på motorveien - 20 km under fartsgrensen, og med mange irriterte bilister bak seg, som alle håper på at "noe snart skal begynne å skje der framme." Og DET er, etter undertegnedes mening, filmens store problem - det skjer veldig lite i løpet av filmens gang. Det er en masse "fikling," i form av lureri fram og tilbake mellom de enkelte karakterene, men det tar aldri av og blir spennende eller morsomt på noe vis. Og det er i grunnen litt synd, for filmen er ellers kompetent laget - det hadde bare vært så forbasket mye mer gøy om den hadde tatt litt mer av...
|
