|
|
|
Regi:
|
 "You are what you choose to be." Sett med en filmentusiasts øyne har 1999 vært et aldeles fabelaktig år. Ikke minst har den science fiction-glade delen av publikum fått en usedvanlig stor og ekstra innbydende bit av kaka denne gangen. En kakebit med fristende ingredienser som THE MATRIX, EXISTENZ og THE PHANTOM MENACE. Men den beste delen av kakebiten, den delen alle vil ha, er den fristende marsipanrosen på toppen. Årets mest fristende og dekorative marsipanklump heter THE IRON GIANT, og er noe av det flotteste den amerikanske animasjons- industrien noensinne har produsert. Ja, hvorfor ikke ta ordentlig i mens vi først er i gang? THE IRON GIANT er rett og slett en av årets beste amerikanske filmer overhodet! THE IRON GIANT er tøffere enn THE MATRIX! THE IRON GIANT er mer ektefølt og mindre bombastisk enn THE PHANTOM MENACE! THE IRON GIANT er rett og slett årets absolutt, aller, aller, aller - ja! - ALLER beste science fiction-film! Men tillat meg å ta en aldri så liten kunstpause for å 1) trekke pusten, 2) forsøke å roe meg selv ned et par hakk og 3) gi en kort briefing på filmens historiske bakgrunn og handling. Yeah! USA. Rockwell, Maine. Oktober, 1957. Russerne har nettopp senket den kalde krigens gjennomsnittstemperatur med enda et par grader ved å plassere den aller første menneskelagde satellitten i bane rundt jorden (vi prater om Sputnik, for de av dere som slumret gjennom historietimene på skolen). Annie Hughes (Jennifer Aniston) er en hardtarbeidene alenemor med en energisk og fantasifull niårig sønn, Hogarth (Eli Marienthal). Med hodet fullt av ville ideer fra TVens cheesy SF-skrekkiser, er Hogarth stadig på utkikk etter invaderende mutanter fra verdensrommet og andre utysker - inntil fantasiene hans en dag blir virkelighet. En lokal fisker babler hysterisk om et gigantisk monster som falt fra himmelen og senket skuta hans. Alle ler av ham, bortsett fra Hogarth, som er mer fasinert enn skeptisk. Senere, samme kveld, forsvinner Hughes-familiens tak-antenne. Alltid beredt til å forsvare Jorden fra invaderende monstrøsiteter, følger Hogarth de gigantiske fotsporene som leder vekk fra Hughes-gården og inn i skogen, hvor han møter... Jernkjempen (Vin Diesel)! THE IRON GIANT er på alle måter en triumf av en film. I motsetning til alle andre som har våget å utfordre det totalitære Disneyregimet til duell i løpet av de siste årene, er ikke THE IRON GIANT en blek kopi av Disneys velbrukte (noen vil si utbrukte) "suksessformel." Her er det ingen antydning til slitsomme "Jeg KAN! Jeg VIL!"-sangnumre. Her er ingen fjollete "sidekicks." Her er ingen snakkende dyr. Her er ingen overflod av idiotisk overanimerte karakterer som slåss innbyrdes om publikums oppmerksomhet. Istedet gjør THE IRON GIANT noe vi sjelden får oppleve fra amerikansk (eller vestlig, for den saks skyld) animasjonsindustri: THE IRON GIANT bruker animasjonsteknikken til å fortelle en fin historie på best mulig vis, snarere enn å henge en tynn historie på en gimmikk- basert ramme. Her er det lite animasjon utelukkende for animasjonens skyld - alt er animert for å drive historien fremover og for å utdype filmens mange gode karakterer. (Det er omtrent på dette tidspunktet Disney-dresserte marekatter med øyne store og tørre som sprukne tefat kommer sprettende inn fra Sumatras grønne skoger og påpeker hovent at "dette hadde ikke behøvd å være en tegnefilm - dette kunne man ha laget som en "ordentlig" film." Og til disse fjernstyrte robotene er svaret naturligvis følgende: ja, og til hvilken mangedoblet pris? At en tegnefilm kunne ha vært laget som live action-film istedet er et ikke-argument, så ta denne fingern og spinn på den, ullhuer!) Historien som blir fortalt i THE IRON GIANT er ikke spesielt original. Hovedinspirasjonen er den gamle barneboka "The Iron Man" av Ted Hughes, men i regissør og manusforfatter Brad Birds trygge hender blir historien til en flott og småsentimental variasjon over E.T.-temaet. En variasjon med en fin moral ("you are what you choose to be") og et interessant konsept ("what if a gun had a soul, and didn't want to be a gun?"). En variasjon som blir båret frem av en stor mengde talentfulle menneskers langvarige blodslit. THE IRON GIANT er et ektefølt stykke "work of passion," og det skinner så tydelig gjennom at det er umulig å ikke la seg rive med av filmens fabelaktige fortellerglede. Med lanseringen av THE IRON GIANT har USA har endelig fått sin egen, lokale Hayao Miyazaki. La oss håpe Warner Bros. skjønner dette, og lar Brad Bird få lage noe like bra neste gang (drømmeprosjektet hans er science fiction-filmen RAY GUNN). I så fall vil det VIRKELIG være en film det vil være verdt å ligge en måned i billettkø på gata for! Det garanterer jeg. Se THE IRON GIANT selv, og vil du skjønne hvorfor! Glem TARZAN! Årets beste tegnefilm heter THE IRON GIANT!
|
