Ridley Scott er faktisk ikke en person - han er to. Som en lysflink
Janus med filmkamera på skulderen, klemmer han ut den ene filmen etter
den andre. Det ene ansiktet er ansvarlig for å ha skjenket verden
arkitekt- planene for cyberpunkens kosmetiske egenskaper. Ansiktet som
nylig skiftet batteri på sverd-og-sandal-sjangerens haltende pacemaker.
Ansiktet som fikk popcornfråtsere verden over til å panikkvæte
kinoseter ved synet av et Gigersk, forknoklet penismonster.
Den andre siden av hodet har på sin side utsatt verden for redsler av
en nesten utenkelig grad: En tettbarbert Demi Moores slevende
oppfordring om å "suge pikken hennes." En diktskrivende Viggo
MilitærMortensen. Og nå, en urbanmytisk kannibal som er så latterlig
parodisk at han bukspretter seg selv og smertebæsjer på leggen sekunder
senere.
THE SILENCE OF THE LAMBS var ikke kinopublikums første møte med den
makabert fasinerende Hannibal Lecter (det var Michael Manns MANHUNTER,
i Brian Cox' skikkelse), men det var utvilsomt det mest
karrierevendende. En anselig mengde Oscar-statuetter ble rundhåndet og
velfortjent fordelt på de fleste involverte, og seriemorderfilmens
estetiske og stemningsmessige uttrykk ble for alltid definert (og
sementert et par år senere av Finchers like dystre SE7EN). At en
oppfølger skulle komme slepende i etterkant for å skumme fløten
overrasker ingen. At det skulle gå hele ti år før den så dagens lys
overrasker heller ikke. Skoene som skulle fylles er enorme, og
vekstperioden har ikke vært triviell.
I første omgang måtte forfatter Thomas Harris tyne ut en ny historie om
den elskelige kannibalen. Det tok tid. Mye tid. Og det endelige
resultatet ble slett ikke møtt med unison beundring. Reaksjonene strakk
seg over hele spektrumet, fra "spekulativt søppel" til "genialt og
vågalt." Deretter fulgte en frenetisk periode med manusskriving og
slipsflørting med LAMBS' originale besetning. Både regissør Jonathan
Demme og Starling-stjerne Jodie Foster takket hurtig nei. Verken bok
eller manusadapsjon falt i smak. Men Anthony Hopkins sa ja, og dermed
var det ikke snakk om å la en sovende hund få ligge. Ridley Scott, med
førstestyrmann og fotograf John Mathieson på slep, ble hyret inn til
å styre skuta i land. Og dermed var spetakkelet i gang.
Begivenhetene i HANNIBAL foregår, snedig nok, ti år etter Clarice
Starling tok sine første snublende FBI-steg i LAMBS. Mye har tydeligvis
skjedd siden sist. Hannibal Lecter er stadig vekk på frifot og Clarice
har blitt en bitter og kald kvinne. Heller ikke FBI er den samme
organisasjonen som før. Fokus later til å ha skiftet fra fra
kriminalitetsbekjempelse til karriereklatring og ryggdolking. Når
Clarice havner i medias ublide søkelys og suspenderes fra jobben,
vekkes gamle Hannibals interesse for henne igjen. Han tar indirekte
kontakt og dermed er jakten i gang igjen.
Det er så mye galt med HANNIBAL at det er vanskelig å vite hvor man
skal ta fatt. Scotts utgangspunkt vitner om at filmen faktisk er tuftet
på en viss tankevirksomhet, men resultatet lever ikke på noe vis opp
til ambisjonene. Den grunnleggende tanken har vært at LAMBS' sko rett
og slett har vært så store å fylle at man ikke engang har forsøkt.
Istedet har man satt det gamle paret til siden, og shoppet i hyllene
etter noe nytt. Uheldigvis for oss har filmskaperne valgt et sett med
de mest glorete og pompøse joggeskoene de kunne finne.
Forklaringen på LAMBS' brede appell og store fasinasjonsfaktor er
mangfoldig. Filmen var gjennomsyret av en dyster stemning preget av
realisme og en tro på godhet oppi all elendigheten. Godheten var
symbolisert av Jodie Fosters skjøre og usikre Clarice Starling, mens
ondskapen på sin side stilte med Buffalo Bill og, i potensielt
eksplosiv grad, Hannibal Lecter. Og det var her filmens geniale senter
lå gjemt: "opposites attract"-fasinasjonen mellom Clarice og Hannibal.
Den utforskende kontrasten mellom det gode og det onde. Det gode på
utsiden, det onde innestengt og klar til å eksplodere på innsiden. Tak
Fujimotos visuelle rammeverk for det hele var, som nevnt,
standardsettende nedtonet og grimt, og satt til tyngende toner av
Howard Shore. Filmen tok seg tid til å virkelig male frem en
overveldende stemning som ubarmhjertig dro med og fengslet sitt
publikum.
Alt dette har man valgt å se bort fra, og resultatet er katastrofalt.
Med Hannibals frihet forsvinner den eksplosive spenningen. Hannibal er,
der han svinser fedorabærende rundt i Firenze og bukspretter en kar i
ny og ne, ikke lenger skremmende. Istedet fremstår han som en litt
barokk parodi på seg selv og sine tidligere dyster. Likeledes er ikke
lenger hverken Clarice eller FBI interessante. HANNIBAL-Clarice, i
Julianne Moores skikkelse, har omtrent like mye utstråling som
isfjellet i TITANIC, mens FBI har gått fra å være en organisasjon
tuftet på LAMBSk realisme til å bli et stykke parodisk Eldorado-vrøvl.
Noen sentral historie til å bære det hele later heller ikke til å
eksistere. Hannibals "eneste overlevende offer," den sterkt vansirede
Mason Verger (en ukreditert skuespiller som først i filmens
rulletekster blir avslørt), herjer rundt med omfattende planer om å
fange Lecter og mate ham levende til en flokk med mannevonde svin, men
dette er mer en distraksjon enn en ordentlig ryggrad. Det eneste filmen
dermed har igjen å spille på, er en urovekkende mengde med stadig mer
frastøtende og impotente blod-og-gørr-sjokk. Filmen er rett og slett en
prøvelse for selv den mest tålmodige kinogjenger; noe tegn på spenning
er aldri tilstede, og filmen veksler utelukkende mellom å være
usannsynlig kjedelig og sporadisk kvalmende i sin primitive interesse
for sadisme og kreativ kroppspartering.
Sluttvis er det heller ikke til filmens fordel at selv ikke Scotts
normalt så elegante innpakninger later til å være tilstede i denne
omgang. Regi, klipp og foto er langt under par for Scott - dette er en
av hans få widescreen-filmer, et format han ikke later til å være like
komfortabel med som scope. Fotograf John Mathieson leker tidvis med
blendere og alskens filtre, men ender fatalt bare opp med å trekke
oppmerksomheten bort fra handlingen (jfr. sekvensen hvor Mason Verger
vansires, f.eks). Hans Zimmers musikklegging er ei heller spesielt
vellykket. At den er kjedelig kan nok tilgis, men her makter den ikke
engang å utføre sin oppgave: å underbygge det visuelle. I HANNIBAL
kræsjer rett og slett bilde og musikk i flere tilfeller, og resultatet
er ikke pent.
HANNIBAL er en riktig stygg trafikkulykke av en film, og vil dermed
trekke til seg en hel bråte med skuelystne tilskuere som alle sammen
burde vite bedre. Følgelig er det vanskelig å la være å tolke dens
etterhvert så notoriske hjernespise-sekvens som en metafor for
forholdet mellom Hollywood og publikum. Drømmefabrikken skjærer stadig
bort mer og mer av vår kollektive grå masse og mater oss med de
frityrstekte bitene. Og stadig dummere blir vi slevende sittende igjen
og proklamere: "It's good!"
