|
|
|
Regi:
|
 I 1994 var Japans svar på Clint Eastwood - "Beat" Takeshi Kitano - utsatt for en motorsykkel-ulykke som nesten tok livet av ham. For å få tiden til å gå under rekonvalesens-perioden begynte han å male, samtidig som hans nær-døden-opplevelse nok inspirerte ham til å reflektere over livet. I HANA-BI, Kitanos siste film, er det tydelig at han har hentet inspirasjon fra denne tiden, i en fortelling som dreier seg om refleksjon over livet, og hvor malerier figurer sterkt. Historien i HANA-BI er på samme vis som i Tarantinos filmer bygget opp på ulineært vis, men i motsetning til videonerdens historier er man her virkelig nødt til å følge med og bruke de små grå littegrann for å få med seg alt. Grovt sett er handlingensmønsteret følgende: Politiinspektør Nishi er en bitter og introvert mann. Hans kone Miyuki er døende, og de har nylig mistet en ung datter. Nishi klandrer seg selv for at hans gamle partner Horibe ble skutt under et oppdrag, og nå er lam fra livet og ned - bundet til rullestolen. Også dødsfallet til Tanaka - en ung politimann - tar han på sine skuldre. Etter å ha drept mannen ansvarlig for både Horibes og Tanakas skjebner, forlater Nishi politiet, og gjør et forsøk på å gjøre opp for seg overfor Horibe, Tanakas enke, og ikke minst hans kone Miyuki, før livet er over. Men måten han gjør dette på fører ham over på feil side av loven... HANA-BI er på samme tid både en vakker og grusom film. Stemningen er, som vi kjenner den fra tidligere Kitano-filmer som for eksempel SONATINE, svært reflekterende og rolig, inntil illusjonen av fred blir slått i småbiter av korte, intense eksplosjoner av vold. "Hanabi" er japansk for "fyrverkeri," og er et ord sammensatt av "hana" (blomst) og "bi" (ild), som på mange vis er en meget treffende tittel. De rolige delene av filmen er i stor grad preget av blomstermotivet, ikke minst i Horibes malerier (som forøvrig er laget av Kitano selv - mange av dem fra perioden etter motorsykkel-ulykken), mens ildmotivet er representert i mer indirekte grad, i form av sjokkerende brutale eksplosjoner av vold som stadig vekk flammer opp i løpet av filmens gang. Det hele minner i bunn og grunn ganske mye om tidligere nevnte SONATINE, rent stemningsmessig sett, og de som likte SONATINE vil nok også finne mye å sette pris på her. For undertegnedes vedkommende gjaldt dette ikke minst Joe Hisaishis absolutt nydelige musikk, som er fullt på høyde med tidligere Hisaishi-klassikere som KURENAI NO BUTA, MAJO NO TAKKYUUBIN, TONARI NO TOTORO, KAZE NO TANI NO NAUSICAÄ, og, selvfølgelig, SONATINE. Andre elementer som fortjener spesiell oppmerksomhet er det gjennomført solide skuespillet alle i filmen leverer, og den geniale klippingen, som driver historien fremover på et innfløkt og interessant vis. Alt i denne filmen er med andre ord akkurat som det skal være, og jeg har ingen problemer med å hverken anbefale den på det aller varmeste, eller å gi den toppkarakter.
|
