|
|
|
Regi:
|
 Har du noengang forsøkt å tyne saft ut av en appelsin, og fortsatt å skvise og klemme på den stakkars frukten, selv lenge etter at ethvert annet fornuftig menneske ville ha stoppet? Du fikk ikke særlig mye frisk appelsinjuice tilbake for strevet, gjorde du vel? Det er mange som kunne ha godt av å innse dette enkle faktum. Appelsineksempelet burde inngå som pensum i filmskolene rundt om i verden - det hadde kanskje spart oss for en del høyst unødvendig filmfruktskvising. Offeret i dette tilfellet er citrusfrukten HIPP OG KUL, som filmmakere over hele verden har klemt og vridd på til den store gullmedaljen i snart et tiår. Nylig ble vi servert et heller middelmådig glass juice fra England, i form av LOCK, STOCK AND TWO SMOKING BARRELS, og her kommer pinadø enda et glass - denne gang fra andre siden av Dammen, servert av SWINGERS-regissør Doug Liman. Historien er temmelig spinkle greier. I grove trekk handler det om hvordan en haug med unge amerikanere feirer julaften i Los Angeles, med alle ulykkene det fører med seg. En narkohandel går skeis, hotellrom tar fyr, folk blir skutt, osv. Heftig, hva? I et forsøk på å puste litt hardt tiltrengt liv inn i verket, er historien delt opp i tre deler, hvor vi får se de forskjellige hendelsene sett fra de enkelte karakterenes synspunkt. Tenk posebytte-scenen i JACKIE BROWN. Potensielt sett kunne kanskje GO vært en rimelig heftig affære, men sånn ville skjebnen det altså ikke. Filmen sliter med en svær branne av en akilles- hæl - nøyaktig den samme som felte LOCK, STOCK AND TWO SMOKING BARRELS; et persongalleri som er altfor stort for sitt eget beste, samtidig som dyrebar, karakterutviklende tid blir kastet bort på tomt, intetsigende og "hipt" pjatt. Dette skrives drøyt en time etter filmen har blitt sett, og allerede etter så kort tid har jeg store problemer med å huske handlingsforløpet i filmen, hva de forskjellige karakterene het, og hvilken rolle de spilte i historien. Muligheten er selvsagt tilstede for at det bare er min egen hukommelse som er sliten og at jeg burde kjøre hårdere på ginseng, men jeg velger heller å tro at det nok i større grad skyldes at GO overhodet ikke har noen minneverdige karakterer, noen minneverdige situasjoner eller engang en minneverdig historie å by på. Filmen har riktignok et par morsomme sekvenser og mye heftig musikk av den subwoofermasserende typen på lur, men det hjelper ikke. Til syvende og sist er ikke GO noe mer enn en oppvisning i middelmådighet. En hipp varmlufts- ballong som er fort sett og enda fortere glemt.
|
