USA 2000 Regi: Ridley Scott Manus: David Franzoni, John Logan Foto: John Mathieson Musikk: Hans Zimmer, Lisa Gerrard Medv: Russell Crowe, Joaquin Phoenix, Connie Nielsen, Oliver Reed, Derek Jacobi, Djimon Hounsou, Richard Harris, David Schofield, John Shrapnel

Romerriket anno 180 e.Kr. Den tungsindige, men likefullt krigsvitenskapelig geniale generalen Maximus (Russell Crowe, minus en god del kilo siden sist) har nok en gang understreket romernes status som konger på haugen. Krigen mot germanerne er vunnet, og Maximus føler nå at det er på tide dra hjem til sin etterlengtede familie. Den aldrende, og snart avtroppende, cæsar Marcus Aurelius (Richard Harris) har derimot andre planer for sin favoritt-general ("you're the son I never had."): ny cæsar.       Dette faller naturlig nok den rettmessige tronarvingen Commodus (Joaquin Phoenix) tungt for brystet, og i et anfall av raseri, sorg og misunnelse tar han saken/Marcus Aurelius' strupe i egne hender og gjør kort prosess. Commodus' første avgjørelse som ny cæsar er å sende Maximus avgårde for å henrettes. Men, vår motvillige helt unnslipper selvsagt, og rekker hjem akkurat i tide til å se gården og familien hans gå opp i flammer, før han blir slått i svime og kidnappet av slaveselgere. Full av raseri og hevnlyst våkner Maximus til en ny tilværelse. En tilværelse full av sand, blod og brutal død. En tilværelse som gladiator... Den visuelt virtuose trollmannen Ridley Scott har ikke hatt hellet med seg i det siste. Etter å ha satt standarden for science fiction-grøssere med ALIEN, definert cyberpunks utseende med BLADE RUNNER lenge før William Gibson fikk somlet seg til å skrive sin første roman, og laget verdens kuleste feminist-road movie - THELMA & LOUISE - har veien ellers vært heller ujevn for den visjonære regissøren. Den beste filmen han har laget siden den gang er 1492 - CONQUEST OF PARADISE, og det er ikke nødvendigvis et kompliment; G.I. JANE var et militærmacho stykke avføring som minnet mer om et lemfeldig stykke venstrehåndsarbeid fra lillebror Tony enn en ordentlig Ridley Scott-film. Og WHITE SQUALL? Filmen fikk knapt kino-distribusjon engang. Dess mindre sagt om den, dess bedre. Ridley Scotts karriere er med andre ord ikke mye å skryte av for tiden, og det kreves hårfin balansegang på karrierens metaforiske barbérblad for at han skal gjenvinne sin status som über-regissør og unngå "utbrent has-been"-stempelet.       Om det er fordi han vil ta fart og virkelig hamre inn sitt poeng med en høyre hook fra helvete, eller om det bare er fordi han har enorme baller av rustfritt, børstet stål, skal være usagt, men det krever uten tvil prisverdige mengder med mot for å gjøre et forsøk på å røske karrieren tilbake på rett kjøl med et så risikabelt prosjekt som en episk, og potensielt torpederende pompøs, sverd-og-sandal-film. Men med en fandenivolsk frekk "damn the torpedoes"-holdning har Scott kastet seg hodestups inn i nettopp en slik film. Resultatet har blitt en film som ikke nødvendigvis står i fare for å velte mesterens tre store filmer fra pidestallen, men som definitivt rager høyt over den mindre celebre delen av filmografien hans. GLADIATORs historie byr ikke på noen store overraskelser, og selv om den tidvis viser tilløp til å skli ut i det pompøse, klarer Scott for det meste å holde den historisk-dramatiske villhesten under kontroll. Med et plott av den ikke helt revolusjonerende arten som bærende fundament, faller underholdningsansvaret dermed i stor grad over på skuespillerne, og Scott har uten tvil vært riktig heldig her (eller kanskje mer korrekt: overlatt ansvaret for castingen til særs dyktige hjerner). Russell Crowe, som sist flekset sine betydelige skuespillermuskler i Michael Manns presist utførte nikotinthriller, THE INSIDER, har hardtrenet bort kontorjobb-vommen sin og erstattet den med et passende (ikke prangende) sett gladiator-muskler. Crowe har neppe brydd seg med om GLADIATOR er filmen som vil gjøre ham til Den Nye Mel Gibson eller ei, og leverer følgelig en rolletolkning bygget på solide skuespilleregenskaper snarere enn småfrekk flørting med kameraet. I Crowes skikkelse blir Maximus en motvillig helt vi lett kan sympatisere med og heie på.       Crowes nemesis i filmen er Joaquin Phoenix, som makter å mane frem en ordentlig hatefull og konfliktfyllt skurk med sin tolkning av cæsar Commodus. En riktig ekkel og slimete drittsekk er han - en Skurk vi kan se frem til få sitt pass ettertrykkelig påskrevet av Helten. Andre skuespillere som fortjener å nevnes, om ikke med ærefrykt i stemmen, så i fall med respekt, er Djimon Hounsou, som Maximus' hardtslående og mørkhudede gladiatorkollega, Juba, Connie Nielsen som Commodus' søster, Lucilla, og Oliver Reed, som her spiller sitt livs siste rolle som eks-gladiator Proximo (Reed fikk hjerteattakk og døde under innspillingen av filmen). I alle Ridley Scotts filmer er det ett gjennomgående element vi ikke har dekket enda: det visuelle. Så lenge han har hatt nok lys og røyk til rådighet, har Scott gang på gang hevdet seg som en av vår tids visuelt dyktigste trollmenn. GLADIATOR er intet unntak. Romerriket er på fabelaktig overbevisende vis brakt til live igjen, og festet til film med sedvanlig Scottsk presisjon og originalitet.       De overjordisk vakre visjonene er lydsatt av Scotts gamle makker, Hans Zimmer, samt regissørenes nye musikkmaskot - den sjarmerende dødsdanseren Lisa Gerrard. Zimmers musikalske bidrag bærer litt vel mye preg av å ha blitt inspirert av Vangelis' 1492-score. Gerrards bidrag består derimot av en behagelig blanding av gamle solo-klassikere og nykomponerte saker som vil få enhver Dead Can Dance-fan til å gråte av glede. For en gammel, hardbarket fan av både Ridley Scott og Dead Can Dance er det vanskelig å ikke la seg rive med av alt dette. Det skal innrømmes at min sinnsstemning i forkant av filmen var preget av uro og skepsis, men GLADIATOR overvant lett begge deler, slo et sett urovekkende skarpe klør i skuldrene på meg og halte meg med fra første sekund. Sånt er umulig å mislike. Skal en komme med innvendinger - og det er ikke mye å sette fingeren på - må det gå på filmens voldelige elementer; rent personlig synes jeg kanskje de utallige voldsscenene tidvis ble litt vel friske i sin iver etter å skvette blod i øyene på publikum. Historien snubler også ganske stygt mot slutten, men dette er detaljer man kan overse om man legger godviljen til. Og tro meg - det er verdt det! GLADIATOR er en millenniumsremikset film av det gamle, episke slaget. Med andre ord, en film man må se på kino!