USA 1999 Regi: James Mangold Manus: James Mangold, Lisa Loomer, Anna Hamilton Phelan Foto: Jack N. Green Musikk: Mychael Danna Medv: Winona Ryder, Angelina Jolie, Clea DuVall, Brittany Murphy, Elizabeth Moss, Jared Leto, Vanessa Redgrave, Whoopie Goldberg

Året er 1967, og sytten år gamle Susanna Kaysen (Winona Ryder) er den eneste i sitt kull som ikke har planer om å fortsette på college etter endt high school. Hennes fremtidsplaner strekker seg ikke lenger enn til et sett med vage ambisjoner om å skrive. Forvirret, frustrert og ute av takt med resten av verden forsøker hun desperat å finne en havn å ankre opp i. Men for sent; stormen innhenter henne. Etter et halvhjertet selvmordsforsøk - femti aspirintabletter etterfulgt av en flaske vodka - sendes hun av sine bekymrede foreldre avgårde til mentalinstitusjonen Claymoore for å "hvile ut." Her diagnoseres hun med borderline personlighetsforstyrrelse, og går nølende med på å skrive seg inn. Det skal vise seg å bli starten på et atten måneder langt opphold bak Claymoores murer, sammen med andre mer eller mindre forstyrrede unge jenter... De fleste skuespillere har et "pet project" - et prosjekt de svetter blod og tårer over i årevis for å bringe til lerretet. For Winona Ryder har GIRL, INTERRUPTED vært et slikt et helt siden Susanna Kaysens memoarer av samme navn ble publisert i 1993. Det tok årevis med lobbyvirksomhet og venting før alle brikkene falt på plass, men den som venter på noe godt, får faktisk innimellom sin belønning. Rettighetene til filmen ble i utgangspunktet snappet opp av produsenten Douglas Wick. Han var ute med sjekkheftet umiddelbart etter at boka kom ut, men møtte deretter en mur av uvillige finansmenn når han forsøkte å få den filmatisert. Boka var riktignok godt likt av såvel kritikerne som leserne, men ingen studioer var villige til å satse penger på en film om en gjeng med gærne jenter på institusjon... inntil Ryder, som hadde forsøkt å kjøpe rettighetene til boka selv, kontaktet Wick og meldte sin interesse. Med en publikumsfavoritt som Ryder ombord, var studioene straks mer interesserte i å grave i lommene sine.      Men penger danner ikke mer enn fundamentet for den endelige konstruksjonen, og så lenge prosjektet kolliderte med andre filmer som allerede var vel underveis, var det ikke annet å gjøre enn å vente. Og vente. Og vente. Ryder brukte likevel ventetiden fornuftig - i mellomtiden fant hun sin drømmeregissør: James Mangolds debutfilm, HEAVY, overbeviste henne om at dette var rett mann til å håndtere adapsjonen av hennes favorittbok. Mangold ble kalt inn til et møte og lot seg raskt overtale til å ta jobben. Kaysens bok er ikke på noen måte en fortelling i vanlig forstand. Den er et fragmentert og ulineært stykke litteratur, hvor hvert enkelt kapittel omhandler forskjellige personer og situasjoner fra oppholdet hennes på den berømte mentalinstitusjonen McLean (omdøpt til Claymoore i filmen). Med en slik struktur som utgangspunkt, sier det seg selv at en direkte adapasjon ikke er mulig. Løsningen Mangold og hans to assisterende manusforfattere har valgt er å spinne de viktigste elementene fra boka rundt en WIZARD OF OZ-inspirert ramme. Budskapet her er, som i den klassiske musicalen, at "you've always had the power within you to go home."      Dette er en funksjonell løsning, men den har ikke mye dramatisk dybde å tilby, og det er her filmen vil skille sitt publikum i to. Filmen er, på samme måte som HEAVY, helt klart karakterfokusert, og har ingen drivende historie å by. I et velmenende, men misforstått forsøk på å puste inn litt spenning, sklir filmen tidvis (hovedsaklig nær slutten) over i det melodramatiske, og trekker oppmerksomheten bort fra det som er dens virkelige styrke: karakterene. Hovedrollen som Susanna Kaysen spilles, som nevnt, av Winona Ryder. Med sitt korte opphold på institusjon, og sin kamp mot depresjoner bak seg, har hun alle forutsetninger for å fremstille det indre kaoset Kaysen gjennomgikk på en overbevisende måte. Forventningene innfris. Ryder gjør Kaysen til en lavmælt og inadvendt ung jente, som sakte men sikkert klatrer opp av det sorte hullet hun har falt ned i. Men selv om Ryder er filmens hovedfokus, er det Angelina Jolie, i hennes fargesprakende fyrverkeri av en rolle som sosiopaten Lisa, som nok vil fange de flestes oppmerksomhet (i skrivende stund har hun allerede mottatt en Golden Globe-statuett og en Academy Award-nominasjon for rollen).      Jolies rolle har blitt sammenlignet med Jack Nicholsons i ONE FLEW OVER THE CUCKOO'S NEST, og det er i og for seg ikke en dårlig sammenligning. Det er derimot ikke spesielt fruktbart å strekke denne sammenligningen noe lenger, slik enkelte har gjort for å summere opp Mangolds film. GIRL, INTERRUPTED er ikke "en kvinnelig utgave av ONE FLEW OVER THE CUCKOO'S NEST." Sistnevnte er først og fremst en analogi. En metafor for samfunnets "system." GIRL, INTERRUPTED, derimot, har ingen spesielle politiske pauker den føler behov for å hamre løs på - det er en film om mentale lidelser og om livet på en institusjon. Verken mer eller mindre. En bieffekt av det er at GIRL, INTERRUPTED er noe så sjeldent som en film som i langt større grad humaniserer enn karikerer mentalpasienter. Mentale lidelser er sykdommer på lik linje med fysiske lidelser - ikke et tegn på svakhet - og det er fint å se en film som forsøker å få sitt publikum til å innse det. Hvorvidt GIRL, INTERRUPTED vil oppleves som en fantastisk, øye-åpnende opplevelse, eller et banalt stykke ukeblad-fiksjon, kommer helt og holdent an på hvilken av dens to gullbelagte veier man velger å følge. Er man med på reisen for historiens skyld, vil filmen, med dens knapt ikke-eksisterende plott og melodramatiske effekter oppleves som intetsigende vrøvl. De som løste billett for å bli med på en reise i hodet til en deprimert og forstyrret ung kvinne, vil derimot sitte beriket og beveget igjen. Den ene veien krever at man investerer i en kinobillett. Den andre veien krever at man investerer i en kinobillett, og av seg selv. Velg.