|
|
|
Regi:
|
 Britiske Ridley Scott har helt siden han startet sin karriere som film- regissør med THE DUELLISTS hatt et utsøkt visuelt preg på filmene sine som varemerke. Siden den gang har han gitt verden en hel rekke filmjuveler - alt fra diamanter (BLADE RUNNER, ALIEN, THELMA & LOUISE) til kvarts (WHITE SQUALL, 1492 - CONQUEST OF PARADISE). Scott er nå tilbake i gruvene sine, med en historie om en kvinne som vil gjennomgå SEAL-trening. Spørsmålet er bare hva Scott kommer til å grave opp for oss - diamant eller kvarts? Historien, i den grad en kan kalle den det, starter i det en ambisiøs, kvinnelig senator kjefter militæret huden full over deres mangel på vilje til å integrere kvinner inn i systemet sitt. Etter en del om og men går de med på å la en kvinne forsøke seg på en del forhåndsbestemte tester. Lite interessert i å ha kvinner inn i det flotte systemet sitt, bestemmer de slue militærgutta å sende testkvinnen til SEAL-trening - det etter sigende hardeste militære programmet i hele verden, med en drop out-prosent på 60. Intel-offiseren O'Neill (Moore) blir plukket ut som testkandidat og sendt avgårde til leiren. Resten av filmen handler - surprise, surprise - om hvordan O'Neill først møter masse fordommer og motgang, men etterhvert overbeviser "gutta" om at hun er "en av dem," komplett med oppfordring om å "suge pikken hennes." Personlig har jeg en sterkt pasifistisk overbevisning. Jeg anser militæret som en stor barnehage, en unnskyldning for statsautorisert vold, mord, terrorisme og andre forbrytelser; et sted hvor folk gjør de utroligste ting de aldri i verden engang ville *vurdert* å gjøre alene. Jeg så derfor filmen med en relativt skeptisk holdning helt fra starten av, men ga den en sjanse likevel, gitt Scotts evne til å trylle fram vakre bilder. Det var ikke nok. Filmen er lite annet enn to timer runkemateriale for aper som synes "militæret er kuuuult." Det visuelle når heller ikke opp til knærne engang i forhold til hva Scott har oppvist tidligere. I det hele tatt ser det ut som om Scott har latt lillebror Tony Scott regissere istedet. Det beste ved hele filmen er lydmiksingen, som til tider er temmelig heftig (utgaven jeg så var i Dolby Digital-format). Utover dette er det ikke særlig mye å rope hurra for her. På et punkt i filmen spør en av militærets leger O'Neill hvorfor hun går gjennom dette helvetet av en trening, hvorpå O'Neill kontrer med å spør om hun stiller de mannlige rekruttene det samme spørsmålet. "Ja," svarer legen, og den vanligste forklaringen deres er "'cause I get to blow shit up." Denne gråsteinen av en film vil appellere til denne typen folk. Alle andre kan kan trygt holde seg hjemme. ½ |
