|
|
|
Regi:
|
 Hvis det finnes en filmgenre man virkelig kan si "they don't make them like they used to" om, så er det musicalgenren. I Hollywoods gyldne år ble det produsert haugevis med lette og elegante filmer av den mer musikalske og danserike art, med artister som Fred Astaire, Gene Kelly, Bing Crosby, Danny Kaye, Frank Sinatra og en mengde andre i det glamorøse søkelyset (som for anledningen ikke var utstyrt med batsignalet). I den senere tid har dessverre interessen for musicals falmet hen, og genren holdes nå til dags stort sett kun intravenøst i live via sjarmløse over-toppen-tegnefilmer fra det store Disney-konsernet, samt en og annen utbryter fra rekkene; fjorårets fornøyelige Woody Allen-film, EVERYONE SAYS I LOVE YOU, og den ufortjent ignorerte animasjonsfilmen CATS DON'T DANCE, for eksempel. Skal en stakkers musical-fan få et lite kick i ny og ne, må han eller hun nok derfor rote litt i de filmatiske skuffer og skap og trekke frem en gammel klassiker, fremfor å søke lykken på kino med en av dagens filmer. Og hva er vel da et bedre valg en Stanley SINGING IN THE RAIN Donens hyggelige Audrey Hepburn og Fred Astaire-show, FUNNY FACE, fra 1957? I FUNNY FACE spiller Astaire rollen som fotografen Richard Avery (som er delvis basert på den berømte motefotografen Richard Avedon, som fungerte som konsulent for filmen. Noter det, faktafans!), som jobber for motemagasinet Quality Magazine. Med den jernhånd-førende redaktør Maggie Prescott (Kay Thompson) i spissen, og et kobbel av sekretærer på slep, leter Richard og kompani etter den perfekte modellen, som de vil lansere som "The Quality Woman." Et foto-oppdrag bringer den støyende og lite sensitive moteflokken til en liten bokhandel i Greenwich Village, hvor den filosofisk anlagte Jo Stockton (Audrey Hepburn) holder hus, og det hele ender (selvfølgelig) med at Quality-gjengen etterhvert oppdager hvilken juvel som skjuler seg under Jos grå og anonyme ytre. Jo går motvillig med på å bli bladets nye hovedmodell når det lokkes med tur til Paris, hvor alle bildene skal tas. Filosofiske Jo har likevel baktanker med å akseptere tilbudet fra Quality; den berømte filosofen professor Emile Flostre holder til i Paris, og hun drar avgårde med håp om å støte på professoren i løpet av turen. Om det skyldes noe spesielt i lufta i Paris eller ikke skal være usagt, men ting går selvsagt ikke helt som hverken Richard eller Jo hadde planlagt, og de to blir (selvsagt) forelsket i hverandre før Paris-turen er omme. Men så dukker filosofi-professoren opp og det er duket for konflikt... OK, historien i FUNNY FACE byr neppe på de helt hakesleppende krum- springene og store overraskelsene (selv om manuset ble nominert til Oscar), men det har vel heller aldri vært musical-genrens viktigste bestanddel uansett. En musical flyter eller synker på sangen og dansen og fremføringen av disse. God kjemi mellom skuespillerne er også uhyre viktig. Og FUNNY FACE passerer uskadd uten problemer, og tar for moro skyld et par runder rundt isfjellet bare for å vise de større og mer uhåndterlige skipene hvordan det skal gjøres. Astaire, Hepburn og Thompson gjør alle tre en flott og fornøyelig innsats, og selv om hverken Astaire eller Hepburn primært er sangere (spesielt ikke Hepburn), ror de filmen godt i land med danse-evnene sine, som er ypperlige. Høydepunktene er scenen hvor Hepburn får vist frem sin bakgrunn i ballett i en gnistrende danseopptreden på en nattklubb i Paris, og den mer lekne danseopptredenen til Astaire når han forsøker å blidgjøre en irritert Hepburn. For togtittende Audrey-fans byr selvfølgelig også filmen på nok en sjanse til å se skjønnheten lyse opp skjermen med nok en samling Givenchy-designede kostymer. Og, i tillegg har FUNNY FACE to håndfuller flott musikk av Ira og George Gershwin, samt gjevnt over flott cinematografi på lur i ermene også. Filmen har naturligvis et par svake punkter, eller i alle fall irritasjons- momenter (den unødvendige bruken av soft lens i et par av scenene topper i så måte denne listen), og den er helt klart hverken Hepburn eller Astaires beste film, men det hindrer likevel ikke FUNNY FACE i å kunne være 109 hyggelige minutter av ens liv. I alle fall om man er musical-fan. Anbefales!
|
