|
|
|
Regi:
|
 Av og til kommer det en film raslende tilsynelatende ubevæpnet inn i kinoenes - for metaforens skyld - røykfulle salooner, lunter opp til baren og overrasker alle med å trylle frem to grovkalibrede seksløpere, hvorpå den fremmede filmen avslutter med å skyte en hel serie full av innertiere i publikum, som opprømte og vel vitende om at de har sett noe helt utenom det vanlige, forlater kino- salen og går hjem eller ut på byen og forteller alle vennene sine om det de har sett. Ordet fortsetter å spre seg, og til slutt har så godt som hele det kinogående publikum løpt avgårde for å se filmen og la seg sjarmere. Og dermed har filmen blitt mer enn bare en hit - den har blitt et fenomen. En slik mottagelse er det den svenske sensasjonen FUCKING ÅMÅL har fått i sitt hjemland. Folk har gått mann av huse for å se den - gjerne for andre eller tredje gang, og forestilling etter forestilling har vært utsolgt. Og nå er det snart Norges tur til å la seg sjarmere i senk. FUCKING ÅMÅL handler om det å være ung og vokse opp på et mindre tettsted som er så langt fra byen at alle de aller heiteste trendene allerede har kjølnet av i resten av landet når de endelig kommer til "fucking-jävla-kuk-Åmål." Filmen handler også om det å være så forelsket i noen at man føler at man er nær ved å sprekke. Og den handler om det å være så ensom at man føler seg helt alene i verden. Elin (Alexandra Dahlström) er en av skolens mest populære jenter, og har et rykte på seg for å være litt lett på tråden. Agnes (Rebecca Liljeberg) er den rake motsetningen. Hun kom flyttende til Åmål for snart to år siden, men føler seg fremdeles utenfor og har ingen virkelige venner. Og som om ikke det var nok bærer hun på sin egen, hemmelige byrde: hun er dypt forelsket i Elin. Og med det som utgangspunkt seiler historien elegant avgårde, rikt krydret med littegrann sex, ynkelige forsøk på kjemisk stimulans, en dæsj rock & roll og selvfølgelig også litt god, gammeldags skandinavisk ungdomsfyll, godt pakket inn i rikelige mengder ærlighet og sjarm. "En fucking skitbra film" er det vanlige omkvedet i søta brors land når denne herlige ungdomsfilmen skal omtales, og nærmere sannheten er det sannsynligvis ikke mulig å komme. Filmen er en triumf på samtlige punkter. Historien er velskrevet og naturlig, og svært mange i filmens målgruppe vil nok kjenne seg igjen i dette miljøet, eller i alle fall i mange av situasjonene som presenteres. Filmens visuelle side er relativt beskjeden i forhold til de glossy produksjonene Hollywood stort sett har dressert norsk publikum med opp gjennom årene - FUCKING ÅMÅL er filmet på 16mm og er blåst opp til 35mm. Dette har gitt filmen et veldig kornete visuelt uttrykk, men snarere enn å la dette bli en byrde for filmen, har regissør (og manusforfatter) Lukas Moodysson heller utnyttet korneffekten til det fulle ved å kombinere den med en nesten dokumentaraktig registil og ypperlig klipping. Alt dette til tross - FUCKING ÅMÅLs virkelig store styrke hviler på de unge skuldrene til filmens hovedrolleinnehavere. Både Alexandra Dahlström og ikke minst Rebecca Liljeberg leverer solide og troverdige rolletolkninger, og de, mer enn noe annet, er med på å trekke en inn i filmens verden. FUCKING ÅMÅL sanket nylig velfortjent med seg det meste som var av relevante priser i svenskenes Amanda-variant - Gullbaggen, og den fortjener nå mer enn noensinne å få et stort og tallrikt publikum her i landet. Svenske festivalskribenter skriver at de ønsker seg en svensk SCHPAAA. FUCKING ÅMÅL er filmen vi kan misunne dem. Gå og se den. Minst et par ganger.
|
