|
|
|
Regi:
|
 "We're a generation of men raised by women." Filmkameraguden David Fincher har aldri vært en spesielt lystig kar. Etter å ha regidebutert med den studiokastrerte, men likefremt dystopisk bleke ALIEN 3, tok han en hel verden på senga med den genre-utfordrende, og hundre ganger mer dystopisk bleke SE7EN. Det var filmen som plasserte lo-fi credit-sekvenser på dagsordenen, skremte vannet av et likblekt publikum og ga kamera-entusiaster nok orgasmisk pene bilder til flere måneder fremover med våte drømmer og ødelagte laken. Med SE7EN var filmverdenens Mnt Everest besteget, og det sa seg selv at neste topp ikke ville bli like høy. THE GAME var da heller ingen massiv og malende bulldozer. Istedet var det en fluffy thriller. Men fluffy til tross - paranoia-tung, snedig og fabelaktig konstruert, det var den. Og nå, etter et par års ventetid, er nittitallets Hitchcock tilbake med nok et standardsettende verk. FIGHT CLUB er adaptert fra den illsinte og desillusjonerte Gen-Xeren Chuck Palanhiuks debutbok av samme navn, og kan vel kanskje beskrives omtrent som THE MEAN GLAMORAMA STREETS OF IKEA. Filmen dreier seg om en ung mann (Edward Norton) uten familie eller nære venner. Han har en godt betalende jobb som han hater, og et sterilt, livsløst hjem innredet som en IKEA-katalog. Han har alt han trenger, bortsett fra det han egentlig behøver. Uten noen følelse av tilhørighet, uten noen form for nærhet, vandrer han rundt og betrakter verden utenfra. Som om hodet er fyllt med bomull. Han begynner å lide av søvnløshet. Rent impulsivt oppsøker han en støttegruppe for menn med testikkel-kreft, og oppnår til sin forbløffelse ekte kontakt med sine medmennesker; de utilslørte følelsene han oversvømmes med på møtet hjelper ham med å komme i kontakt med seg selv igjen. Søvnløsheten forsvinner. Vår venn blir avhengig av de ekte følelsene. Han blir en støttegruppe-junkie... I løpet av en jobbrelatert reise møter han så en dag den mystiske og utadvendte Tyler Durden (Brad Pitt), og de to blir etterhvert gode venner. Og så, en kveld, etter et småfuktig lag på en lokal bar, sår de de første frøene til det som etterhvert skal komme til å bli Fight Club. Utenfor baren slår de impulsivt til hverandre. Det gjør selvfølgelig vondt som bare pokker, men til sin overraskelse oppdager de at smerten også er blandet med en følelse av frihet og lettelse. Fight Club er et faktum... FIGHT CLUB er ikke en like god film som SE7EN, men selv om den tar et par schizofrene venstresvinger underveis og mister fokus omtrent halvveis, er den bedre enn THE GAME. Langt bedre. Innledningsvis omtalte jeg Fincher som en filmkamera-traktør med nesten overnaturlige, gudegitte evner. Teknisk sett sementerer FIGHT CLUB det poenget så grundig at selv visuelle godbiter som THE MATRIX blir seende ut som halvslappe hjemmevideoer i forhold. Fincher har et øye for det visuelle man knapt har sett maken til siden Ridley Scotts beste dager; FIGHT CLUB er så tettpakket med en så fabelaktig sans for detaljer og virtuos kameraføring, lyssetting og klipping at øyet blir stort og vått av å bivåne dette festspillet av en film. Derfor er det synd at historien sklir så fælt ut midtveis. Nå skal det ikke røpes her hva som skjer, men det oppstår et sporskifte i filmens gang som er så brått og uventet at filmen aldri klarer å hente seg inn igjen. Det er synd, for frem til det punktet har filmen mye fornuftig å komme med. Hvorvidt filmen kommer med vettuge maskuline innspill til kjønnsrolledebatten, som raser som verst for tiden, kan man forøvrig sikkert strides om. For mitt eget vedkommende inneholder filmen svært mange sannheter, og jeg verdsatte det filmen forsøkte å si. For andre vil filmens argumenter sannsynligvis fremstå som banale og uinteressante. Synd for dem. Fint for meg. En omtale av FIGHT CLUB er vel også neppe komplett uten å svinge innom temaet vold. Filmen har nemlig møtt hard kritikk for sine "voldsforherligende scener." Det påpekes blant annet at en 17-år gammel gutt havnet på sykehus etter at han ble banket opp av sine kompiser, som fikk det for seg at de skulle etterape filmens mer adrenalin-tunge scener. Dette er en tåpelig form for kritikk av filmen, og i veldig stor grad fremført av mennesker som ikke har sett den selv, men som istedet velger å basere seg på resirkulerte, annenhånds meninger. Det er ikke mulig å påpeke her hvorfor FIGHT CLUB slett ikke er en voldsbejaende film uten å røpe noe av filmens handling, men såpass kan sies: FIGHT CLUB er voldsforherligende omtrent på samme vis som A CLOCKWORK ORANGE er det. De to filmene har ikke sugerørene sine stukket ned i det samme ideologiglasset, men de har likevel svært mye til felles i måten de behandler og betrakter vold på. Er FIGHT CLUB så en film som er verdt å se? Definitivt, men ikke forvent å kunne sige ned i setet og la deg passivt underholde i to timer og tjue minutter. For å få noe som helst ut av FIGHT CLUB er et våkent blikk, åpne ører og et åpent sinn ytterst nødvendig. Forvent deg heller ikke en film som er like kompromissløst dyster som SE7EN - FIGHT CLUB er faktisk breddfull av beksvart humor, og er til tider ustyrtelig morsom ("I'd like to thank the Academy!"). Og, bare så det er sagt: beklager jenter, denne filmen er mest for oss gutta!
|
