|
|
|
Regi:
|
 "The weasels were closing in fast." Terry Gilliam er, som de fleste vel vet, et spik spenna gærnt geni som har overrasket og gledet den tenkende delen av kinogjengere verden over med en rekke finurlige og fornøyelige filmer; TWELVE MONKEYS, THE FISHER KING og ikke minst den monumentale BRAZIL, som han kjempet hardt for å få gitt ut inntakt og uklippet. Nå er Monty Python-eksen tilbake med nok en vill kjøretur gjennom galskapens fargerike eventyrland, og vognen denne gang er en filmatisering av Hunter S. Thompsons psykedeliske heisatur-notater - FEAR AND LOATHING IN LAS VEGAS. Historien er, eh, vanskelig å summere opp eller, for den saks skyld, beskrive. I særdeles grove trekk forteller den om Raoul Duke (Johnny Depp) og hans samoanske "advokat," Dr. Gonzo (Benicio Del Toro), som utstyrt med massive mengder assortert narkotika og en rød kabriolet som de kaller The Red Shark, drar avgårde på leit etter den "amerikanske drømmen." Underveis treffer de på ensomme politimenn, sære reportere, gamblere (de drar tross alt til Las Vegas), racedeltakere, haikere og mye annet rart... Min særdeles vage beskrivelse av historien ovenfor yter på ingen måte filmen rettferdighet, men det skyldes utelukkende det faktum at filmen slett ikke lar seg beskrive på noe særlig enkelt vis. Gilliam har alltid vært glad i utforske temaet galskap, og i FEAR AND LOATHING IN LAS VEGAS fortsetter han med å skyve grensene for hvor langt utforskningen kan strekkes. Narrativt henger filmen omtrent ikke sammen i det hele tatt - lite av dialogen, som stort sett enten blir mumlet eller skreket ukontrollert i narkorus, har noen særlig fornuftig mening. Dette er istedet en film som er laget for å oppleves direkte, snarere enn filtrert via hjernens lingvistiske sluser. Visuelt og stemningsmessig sett har dette resultert i en herlig narkotisk mareritt- blanding av David Lynchs portretter av det menneskelige sinns skjørhet og Oliver Stones flaggbrennende, Natural Born Killerske visuelle stil. I enhver annen regissørs hand kunne dette ha blitt en mindre naturkatastrofe eller to, men med geniale Gilliam bak roret seiler skipet trygt i havn. Gilliam er også godt hjulpet av en mengde dyktige skuespillere, som står på og gjør sitt beste for hjelpe filmen i havn. Både Johnny Depp og Benicio Del Toro lar det bære eller briste, og brenner alle broer med skuespillet sitt. Underveis møter de også en rekke andre kvalitetsskuespillere i mindre, nesten tilnærmet cameo-roller. Christina Ricci som en ung kunster som maler smakløse portretter av Barbra Streisand, og Gary Busey som en ensom politimann fortjener spesielt å bli nevnt. Sluttresultatet har uansett blitt en skrekkelig og skrekkelig underholdende film, som viser begge sider av narkoforbruk. Ingen glorifiserende film, med andre ord, slik et par mindre intelligente vattnisser har påstått. Dette er likevel ikke en film mange vil like; en liten gruppe mennesker som "tar" poenget vil sannsynligvis omfavne FEAR AND LOATHING IN LAS VEGAS som en gammel venn som har kommet tilbake etter mange år, mens den resterende, drøvtyggende delen av kinogjengere verden over vil sky filmen som pesten og avskrive den som en dårlig tripp. For undertegnede, som anser Las Vegas for å være den jævligste byen i hele verden, var dette en aldeles strålende perle av en film.
|
