|
|
|
Regi:
|
 "We're still in the game, right?" Oslo, 1999. En gang i nær fremtid - sannsynligvis til høsten. En provisorisk boksering har blitt montert i en av hovedstadens kinosaler. Spenningen er, for å vralte respektløst rundt i slitte klisjeer, til å ta og føle på. I bokseringens ene hjørne sitter Ingeborg Moræus Hanssen - bisk kinosjef i Tigerstaden og selvoppnevnt beskytter av det norske folks mentale ve og vel. I det andre hjørnet - David Cronenberg, canadisk regissør med en velutviklet biofetisj og en minst like velutviklet sans for humor av den beksvarte sorten. Dette er slett ikke første gang de to kulturpugilistene denger løs på hverandre. For et par år siden gikk Moræus Hanssen etter et par usportslige slag under beltestedet av med seieren og nektet Cronenbergs autoerotiske thrillerdrama CRASH vist på hovedstadens kinolerreter. Nå er Cronenberg tilbake og skikkelig sugen på revansj. Tittelen det står om denne gangen er den virtuelle eksistensielle thrilleren EXISTENZ (eller eXistenZ, som en av filmens karakterer insisterer på at det skal staves). I likhet med hva var tilfelle for EXISTENZ' storebror fra Hollywood, THE MATRIX, hviler mye av filmens underholdningsverdi på de mange håndbrekksladdene, U-svingene og piruettene plottet tar underveis. Det vil dermed være direkte dårlig gjort å avsløre for mye av handlingen her, så vi får nøye oss med en kort presentasjon av starten og konseptet istedet: En eller annen nær fremtid. Allegra Geller (Jennifer Jason Leigh) er en slags Shigeru Miyamoto-aktig spilldesigner; høyt verdsatt og enda mer tilbedt. I det historien begynner, er Geller i ferd med å teste sitt nyeste spill - eXistenZ - på en fokusgruppe. Den første dominobrikken i det som skal bli en lang, lang rekke, bikker overende i det en fanatisk gærning angriper Geller med en tannskytende organisk pistol. Sammen med en ung PR-kar, Ted Pikul (Jude Law), stikker Geller livredd til skogs; det er slett ikke sikkert attentatmannen jobbet alene. Etter at det verste støvet har lagt seg, oppdager Geller til sin fortvilelse at BioPod'en hennes - en slags organisk, småfrekt utseende Playstation - er skadet. BioPod'en inneholder den eneste eksisterende kopien av eXistenZ, og for å undersøke den trenger hun en medspiller. Hun overtaler derfor etterhvert Pikul til å få installert en spillport i ryggraden. De plugger seg inn og dermed er eventyret i gang... Philip K. Dick-aktig kødding med kinogjengernes små hjerner er den helt store greia i Hollywood for tiden, ser det ut til. THE TRUMAN SHOW, DARK CITY og THE MATRIX lekte alle tre med virkelighets- og identitets- konvensjoner. Og på horisonten kan vi skimte Roland Emmerich-produserte THE THIRTEENTH FLOOR, som også ser ut til å cruise i samme felt på motorveien; "What happened to the world? I turned it off." Indeed. Nå er neppe Cronenberg den mannen som er mest troende til å kaste seg likeglad på enhver trendbølge som måtte slumpe til å plaske gjennom Hollywood, men i dette tilfellet er det likevel på sin plass å komme trekkende med parallellene til filmene nevnt ovenfor. EXISTENZ er nemlig minst like virkelighetsalternativ som samtlige av filmene nevnt ovenfor - ja, kanskje til og med den mest alternative av dem alle. Historien i seg selv er i ettertid ikke spesielt komplisert, men inneholder en mengde hopp mellom ymse virkeligheter underveis, og den publikummer som ikke sørger for å holde øyne og ører vidåpne vil nok snart føle seg temmelig etterlatt og forvillet i plottets urskog av finurlige tvister og vendinger. Med andre ord: la brus og digg ligge hjemme i kjøleskapet når du går og ser denne filmen - du har ikke råd til slike distraherende elementer om du skal henge med i svingene. På skuespillersiden er det en mengde ujevnheter man kan notere seg, men spørsmålet en må stille seg når tekstene til slutt ruller oppover lerretet er: var det dårlige skuespillet gjort med hensikt? Mange av de vilt overdrevne aksentene og mye av det tømmerstokk-aktige skuespillet er nemlig direkte referanser til det man i stor grad finner i dagens dataspill. Dette er da også kvaliteter som til en viss grad blir kommentert av filmens egne karakterer underveis. Vi velger å tro at dette ble gjort med hensikt. Men ujevnheter til tross - det kan ikke stikkes under en stol at både Jennifer Jason Leigh, Jude Law og ikke minst Willem Dafoe alle sammen leverer solide rolletolkninger og har gjort seg vel fortjent til sine respektive lønningsposer. Rent teknisk sett er EXISTENZ solide greier, men noe mindre hadde vi da heller ikke ventet oss fra en så rutinert kar som Cronenberg. Som vanlig har han også ofret store deler av budsjettet på organiske blod & gørr-effekter og tar den HELT UT og VIFTER MED DEN, så publikummere med svak mage kan trygt holde seg unna. Vi andre kan sitte i kinosetet og småhumre over Cronenbergs ville overdrivelser, samtidig som vi fryder oss over filmens overlegne mindfuck-kvaliteter. En VIDEODROME for nittiårene.
|
