Regi: Tony Scott Medvirkende: Will Smith, Gene Hackman, Jon Voight, Lisa Bonet, Jason Lee, Jake Busey, Barry Pepper, Gabriel Byrne, m.fl. USA / 1998

Det var rett før jul, og den kommersielle lillebroren til en høyt verdsatt engelsk regissør trasket rundt i storbyens førjulsslaps og funderte på et par kinkige problemer. For det første - hva i huleste han skulle gi ham til jul, og for det andre - og mer presserende - hvordan i heiteste han skulle betale for moroa. Regissørens lillebror subbet et stykke videre, før nok et urbant vintergufs tvang ham til å søke ly i en gammel kino. Hodet var tomt for ideer og det blåste sure vinterkjerringer utenfor dørene, så i et forsøk på å koble av litt kjøpte regissørens lillebror en billett til den neste filmen på programmet. Det var sent på året, og et par raske kikk rundt i kinoens lobby avslørte raskt at han hadde havnet i en av landets mer lugubre "dollar theaters." Dermed kom det heller ikke som noen overraskelse på vår helt at han plutselig sto med en billett til Bruckheimer-kollega Michael Bays kometsprengende ARMAGEDDON i handa. "Jaja, hvor ille kan det være?" tenkte vår førjulshandlende helt og slentret inn i kinosalen med en bøtte popcorn under armen. 150 blæresprengende minutter senere sjanglet regissørens lillebror svimmel ut av kinosalen og satte kursen hjemover. Underveis begynte bekymringsfulle tannhjul å kverne i hodet på ham. "Hmmm," tenkte regissørens lillebror konspiratorisk. "Den filmen sugde egentlig ganske mye, men den ga meg en ide. Action- og spenningsscenene i ARMAGEDDON er faket med såpass billige tricks at det tar null tid å sette dem opp. Jeg lurer på om jeg kan lure publikum på samme vis? Filmen trenger jo ikke tjene inn så veldig mye - bare nok til at jeg får råd til å utstyre slekta med passable julegaver..." Regissørens lillebror kvernet videre på den nefariske ideen som hadde slått rot i bevisstheten hans. "Teknologi og sånt er jo ganske kult. Hmmmm.... Lurer på om en 90-talls oppdatering av ALL THE PRESIDENT'S MEN og THE CONVERSATION kan være noe? Hmmm... Ja, det kunne kanskje fungere." Regissørens lillebror fomlet litt rundt i de mange lommene i jakken, og trakk triumferende frem en gammel papirserviett og en penn. Med den lekkende kulepennen begynte han å rable ned et plottsammendrag på den hvite servietten... Tre minutter senere mumlet han fornøyd til seg selv. "Jepp, dette vil nok funke. Nå er det bare et spørsmål om å finne de rette tåpen, eh.... skuespillerne til å bruke litt av sin tilsynelatende dyrebare tid på dette. Gene og jeg er jo kompiser etter CRIMSON TIDE, så han blir det sikkert lett å overtale til å gjenta rollen sin fra THE CONVERSATION. Men hvem skal være hovedperson? Hmmm... Hei, kanskje han der karen fra INDEPENDENCE DAY? Will Smith var det vel. Han er sikkert med når han hører det magiske ordet 'hovedrolle.' At det er politisk korrekt av meg å plassere en afrikansk-amerikaner i hovedrollen er selvsagt *HOST* bare en heldig tilfeldighet." Regissørens lillebror var likevel ikke helt fornøyd - det var fremdeles noe som manglet. "Ah, jeg vet!" utbrøt han plutselig begeistret. "Jeg må ha med en av CHASING AMY-karene for å forsøke å lokke flere av anti-Hollywood-publikummet til filmen også. Hmmm.... Ben Affleck har blitt for dyr. Vel, vel... Kompisen hans jobber sikkert for peanøtter. Hva var det han het igjen? Jason Lee? Det var det, ja. OK, her skal det skippertakarbeides! Julepresangene må frem!" Hadde dette vært en typisk Hollywood-historie, hadde den sluttet her - en happy ending. Dessverre gjorde den ikke det. Tony Scott, regissørens lillebror, fortsatte julepresangprosjektet sitt, og ENEMY OF THE STATE endte opp med å bli en realitet: Filmen starter med drapet på en senator spilt Jason Robards (som også spilte hovedrollen i ALL THE PRESIDENT'S MEN). Den ansvarlige for udåden er NSA-drittsekken Thomas Brian Reynolds (Jon Voight) - man kan ikke ha folk med samvittighet på laget, må vite, og derfor måtte Jason Robards' senator bort. Uheldigvis for Reynolds og hans kumpaner, ble det hele filmet av autokameraet til fuglekikkeren Daniel Zavitz (Jason Lee). Og dermed er helvete løs. Reynolds og hans teknologisk overutstyrte psykopatgerilja deklarerer Zavitz for fritt vilt, og jakten er igang. Zavitz flykter naturlig nok hals over hodet, og rekker å gjemme det avgjørende bevismaterialet i bæreposen til advokat Robert Clayton Dean (Will Smith), som han støter på før han blir brutalt skrevet ut av historien. Og dermed er helvete igang igjen, men nå er det selvsagt Dean som er reven den frådende hundeflokken blir sluppet løs på. Dean opplever å miste mer og mer av sin identitet, og jages stadig av mer og mer innbitte gærninger med militærstøpte frisyrer, som veiver urovekkende mye med håndvåpen i urbane og tett befolkede strøk. Og Dean løper som pokker. Og løper og løper. Men så dukker den mystiske Brill (Gene Hackman) opp... ENEMY OF THE STATE har blitt en thriller som ikke fungerer, men som likevel garantert vil sope inn mengder av penger - alle Bruckheimer-filmer gjør det, uansett hvor begredelige de enn måtte være. Hovedårsaken til dette, i tillegg til det luftpostpapirtynne plottet, er måten filmen er snekret sammen på. Filmen består for det meste av scener som er bygget opp slik: Dean stikker av rett foran nesa på en flokk hissige, våpenveivende agenter. Agentene kommuniserer med nerdeflokken i andre enden av linja, som regel med frustrerte brøl av typen "We lost him!" Nerdeflokken (som stereotypisk nok alle som en er under- eller overernærte unge menn uten noen spesielt velutviklet virkelighetssans) super litt appelsinjuice, roter litt rundt i Cheetos-posene sine, taster litt på tastaturene sine og zoomer og herjer med en haug med kameraer, spionsatellitter og annen teknomoro, før de finner ut hvor Dean befinner seg og videreformidler dette til de hissige agentene, som så beiner avgårde etter Dean igjen. Gå til punkt 1. Denne formelen følges slavisk hele filmen igjennom, og det blir aldri spennende når vi så inderlig godt vet at Dean kommer til å puste ut i et par minutter eller sekunder før de tungvinne agentene nok en gang er i hælene på ham igjen etter å ha vært assistert av det aller siste innen spion- og avlyttings-teknologi. Det er heller ikke til ENEMY OF THE STATEs fordel at den endeløse rekken av uspennende forfølgelsessekvenser er filmet og klippet som om Scott hadde satt et par bakfulle og epileptiske sjimpanser bak kamera og ved klippebordet. I likhet med Bruckheimer-kollega Michael Bays oppvisninger i talentmangel, er "spennende og drivende kameraføring og klipping" her erstattet med de billigere og mindre talentkrevende "shakycam og miksmasterklipping"-triksene. I tillegg pøser Scott på med endeløse fetisjistiske remser av teknologinærbilder som ikke tjener noe annet poeng enn å gi de mest innbitte teknologinerdene i salen brekkjern i buksa. Resten av publikum vil kjede seg eller få vondt i hodet. Midt i all denne elendigheten er det derimot et positivt trekk som står ut som et livsglad og grønt tre midt i Mordors ødemark: mange av skuespillerne leverer solide tolkninger av rollene sine. Ikke minst Will Smith imponerer ved å spille helt streit og overbevisende, uten å måtte ty til noen av sine patenterte komedietrekk underveis. Det er likevel urovekkende langt unna å kunne redde ENEMY OF THE STATE fra å være, sammen med storebror Ridley Scotts G.I. JANE, noe annet enn triste monumenter over hvor langt det er mulig for talentrike regissører å synke.