|
|
|
Regi:
|
 Med det magiske årstallet 2000 ruvende BEN-HUR-aktig på horisonten, overrasker det ikke at filmfolket har kastet seg på millenniums- hysteriet. Kathryn Bigelow var tidlig ute med sin fabelaktige og ufortjent dårlig mottatte STRANGE DAYS (1995), og i løpet av de siste to årene har også "kunstfilm"-gjengen kastet seg på bølgen med "2000 sett av"-serien (Hal Hartleys THE BOOK OF LIFE, Don McKellars LAST NIGHT, etc). Der det finnes et "high concept" som kan melkes for det det er verdt, kommer også etterhvert Hollywoods pengemenn brautende til og gjør sin patenterte greie. Så også i dette tilfellet. Peter Hyams' END OF DAYS er først ute. New York, 1979. I et sykehus på Manhattan kommer en yndig liten jentebaby til verden. Samtidig, i Roma, oppdager en av Vatikanets prester forferdet "Guds øye" på himmelen - tegnet som etter sigende signaliserer at kvinnen som kommer til å bli mor til djevelens barn har blitt født. Det begynner umiddelbart å rykke faretruende i de yngre prestenes avtrekkerfingre, men den gamle paven nedlegger drapsforbud og proklamerer at "de gode gutta" heller skal konsentrere seg om å beskytte den unge jenta mot djevelen snarere enn å ta henne av dage. Hurtigspoling til 28. desember, 1999. Vi befinner oss nok en gang i New York, og møter den nedbrutte sikkerhetsagenten Jericho Cane (Arnold Schwarzenegger) gjennom en scene rappet rett fra Richard Donners LETHAL WEAPON. Kone og datter ble på tatt av dage for flere år siden, og Cane har deppet seg gjennom hver dag siden. Når vi møter ham for første gang er det med sin egen pistol plantet mot hodet; selvmordet vurderes - i dag, som i går, og dagen før. Heldigvis for filmens spilletid dukker Canes one-liner-slengende partner Chicago (Kevin Pollak) opp og sleper ham avgårde til dagens oppdrag. Ting blir straks mer hektisk idet Cane og co blir beskutt av en uvanlig attentatmann, og det blir ikke bedre når folk etterhvert begynner å dø på overdrevent forferdelig og blodsprutende vis. Mye tyder på at personen Cane og co ble satt til å beskytte ikke er hva han gir seg ut for å være. Samtidig, i en annen del av byen, plages den unge og billedskjønne Christine av daglige mareritt og hallusinasjoner, med en ondskapsfull og elegant person som fast gjennomgangstema... Ja, gutter og jenter - djevelen selv er tilbake i byen, og han er ute etter å få litt pels på staken! Men mellom ham og Christine står Vår Helt ARNOLD. Det tegner til å bli en episk kamp av Bibelske Dimensjoner(tm)... Etter en mild sagt flau opptreden i Joel Schumachers fetisjistiske studie av latex- og plastkledde brystvorter og rompeballer, har åttitallsfavoritten Schwarzenegger strengt tatt behov for en ny monsterhit på CVen. Men END OF DAYS er neppe filmen som vil pumpe juice inn i markedsverdien hans. Filmen er en uoriginal, kjedelig, livløs og ikke minst humørløs repetisjon av filmen som sørget for at det uhåndterlige navnet Schwarzenegger plutselig satt litt lettere i munnen på folk. Vi snakker selvfølgelig om THE TERMINATOR. Rent bortsett fra en rask rollerokkering (Schwarzenegger spiller Michael Biehn-rollen, og Gabriel Byrne spiller Schwarzenegger-rollen), og den djevelske "terminatoren" her kommer for å pule dama, ikke for å kverke henne, er dette noe vi har sett før. Men sist vi så dette, var det faktisk spennende og godt laget. Denne gangen er det bare plumpt, uinteressant og tåpelig ("Arnold m/automatgevær mot Djevelen m/overnaturlige krefter!"). END OF DAYS svikter på de fleste punkter. Manuset er uoriginalt og proppfullt av logiske hull. One-linerne er på Bob Saget-nivå. Regien er mer ambisiøs enn regissør Hyams evner, og får filmen til å se billig ut. Skuespillet er jevnt over ganske slett, med ett hederlig unntak: Gabriel Byrne, som stjeler hver eneste scene med sin djevelsk festlige rolletolkning. Den jevnt over passable musikken komponert av John Debney blir i altfor stor grad mikset sammen med og rompekjørt av hårete heavy metal-musikk, utelukkende for at man skal kunne rett- ferdiggjøre et dustete "soundtrack"-album man kan dytte på brekende platekjøpere. Spesialeffektene er ikke spesielt hakesleppende. Men verst av alt: END OF DAYS mangler driv og humor. Den store spenningen er aldri til stede, og når filmen så i tillegg tar seg selv så til de grader alvorlig at stakkars Arnold ikke engang får lov til å dra et par fete one-linere underveis, sitter en ikke igjen med et stykke heftig kino-underholdning. ERASER, som kom for et par år siden, var kanskje en fantastisk dum film, men den var i alle fall morsom. END OF DAYS er bare fantastisk dum. Verdenspremiere eller ei - lei heller STRANGE DAYS på video.
|
½