|
|
|
Regi:
|
 OK, rett på sak med en gang. Jeg er ingen stor fan av Robert Rodriguez. Jeg synes DESPERADO var et kjedelig og sjarmløst forsøk på å kopiere John Woos patenterte actionkoreografi, mens FROM DUSK TILL DAWN er noe av det største mølet jeg har hatt gleden av å slippe å betale for å se. Da Cinemateket fant det for godt å vise Rodriguez' første langfilm, EL MARIACHI, bestemte jeg meg likevel for å gi filmen en sjanse; det kunne jo hende at det tannløse preget på de senere filmene hans bare var et resultat av innflytelse og press fra Hollywood. Filmen ble laget på et temmelig stramt budsjett (reklamefolkene til Columbia liker å brøle ekstra høyt om en sum på $6000, men det inkluderer selvsagt ikke alt postproduksjonsarbeidet som ble gjort før filmen var i brukbar nok stand til å sette opp på kino) over en periode på to uker, og Rodriguez selv sto for store deler av arbeidet bak kamera; klipping, regi, manus, osv. Andre filmskapere har laget særdeles gode filmer under harde kår før (Kevin Smith med CLERKS, David Lynch med ERASERHEAD, Shinya Tsukamoto med TETSUO: THE IRON MAN, osv), så sjansen var der for at dette også var tilfelle med EL MARIACHI. Jeg tok sjansen. EL MARIACHI forteller historien om en omvandrende mariachi som kommer til en liten småby i Mexico, bærende på sin eneste eiendel - en gitar. Samtidig bryter skurken Azul seg ut av fengselet, fast bestemt på å utstyre sin gamle krimkompis Mauricio "Moco" med englevinger og harpe. Hvorfor? Moco skylder tilsynelatende den godeste Azul enn drøss med penger, og istedet for å betale ham, sendte han avgårde en flokk bødler for å ta Azul av dage, noe Azul likte dårlig. Azul traver sint avgårde, bærende på sin gitarkasse stappfull av våpen og sprer snart bly, død og fordervelse i retning Mocos menn. Selvfølgelig liker Moco dette dårlig, og sender ut flere menn for å jakte på Azul. Og det er her vår navnløse mariachi-helt entrer inn i historien igjen; i og med at han går kledd i svart og bærer på en gitarkasse, akkurat som Azul, blir han selvfølgelig tatt for å være røveren Mocos menn er på jakt etter. Mye forviklings-action-komikk og kreativ blodsutgytelse oppstår. De som, i likhet med meg, så DESPERADO først vil kjenne igjen veldig mye her, for DESPERADO er lite annet enn en "hei! se hvor mange penger jeg har fått!"-remake av EL MARIACHI. Og, akkurat som med for eksempel Tsukamotos TETSUO: THE IRON MAN og TETSUO II: BODY HAMMER er originalen milevis bedre enn den dyrere remaken.
EL MARIACHI har mer sjarm enn DESPERADO.
|
