|
|
|
Regi:
|
 Etter mange år i ødemarken kom purken fra Beverly Hills i 1996 joggende inn i varmen igjen med den nogenlunde fornøyelige remaken av Jerry Lewis-filmen THE NUTTY PROFESSOR. Rett etterpå kom den ikke-fullt-så-funky action- smørja METRO, men det var tydeligvis ikke nok til å lage livsfarlige hull under vannlinjen på Eddie Murphys nye Hollywood-cruisebåt, for idet vi skriver 1998 er han tilbake med to sommeraktuelle filmer. I årets Disney-film, MULAN, overrasker han med en gnistrende god innsats som den lille dragen Mushu, og nå herjer han i tillegg over amerikanske kinolerreter i nok en remake - denne gang av familiekomedien DOCTOR DOLITTLE fra 1967. Historien er i dette tilfellet ikke spesielt viktig - det denne filmen flyr eller faller på er konseptet, og konseptet er følgende: Eddie Murphy spiller rollen som John Dolittle - en flink og suksessfull, men overarbeidet lege som overser familien sin til fordel for arbeidet. En dag, på vei hjem, unngår han såvidt å kjøre på en hund i gata. I det hunden løper avgårde bjeffer den et par skjellsord i Dolittles generelle retning, og Dolittle oppdager til sin forskrekkelse at han forstår hva hunden sier. Bordet er dermed dekket og klart for et par solide porsjoner forvikling og fornøyelige situasjoner... På filmplakaten informeres det om at filmen har blitt "rated PG-13 for crude humor and language." Bedre kan det neppe sies. Filmen virket i utgangspunktet ganske fornøyelig, men mye av dette skyldes nok at amerikanske filmtrailere må klippes slik at de kan vises for ethvert publikum (hvilket vil tilsi at trailerne må være av grønn type - aldersgrense G), noe som førte til at traileren for DOCTOR DOLITTLE i relativt liten grad ga inntrykk av hvor toalettsentrert mye av humoren i filmen er. Det var derfor med en viss skuffelse at man oppdaget at minst annenhver vits var hentet fra rompe, fis og dritt-skuffen. Undertegnede har aldri vært noen tilhenger av denne relativt infantile formen for humor, og i altfor store mengder blir det bare trøttende, snarere enn morsomt, og det ble filmens bane. Enkelte lyspunkter finnes spredt utover i filmen, men gjevnt over er dette nok heller en film som vil appellere til fans av filmer som DUMB AND DUMBER, KINGPIN, og lignende. Undertegnede er ikke blant dem. Se heller MULAN for et godt eksempel på Eddie Murphy i storform.
|
