|
|
|
Regi:
|
 "When there is no more room in hell, the dead will walk the earth." I 1968 skremte Romero vannet av horder med kinogjengere med svart/hvitt- klassikeren NIGHT OF THE LIVING DEAD, som fortalte historien om hvordan avdøde mennesker på mystisk vis vendte tilbake til "live" og vaklet rundt på jakt etter menneskekjøtt. Filmen foregikk over en enkelt natt, og var satt primært rundt og inne i en enkelt bygning, hvor "heltene" hadde sperret seg inne i et desperat forsøk på å unngå å bli hovedretten på zombienes meny. Morgenen etter, på slutten av filmen, hadde tilsynelatende menneskeheten fått overtaket på de vandøde... En lykkelig slutt? Ti år senere er Romero tilbake med en oppfølger som tar opp tråden bare uker etter slutten på den forrige filmen. De vandøde har nå spredd seg over store deler av verden, og desperate vitenskapsmenn forsøker fortvilet å komme med forslag til hvordan epidemien skal stoppes, samtidig som panikken sprer seg som ild i tørt gress. En liten gruppe på fire mennesker - to soldater fra politiets spesialstyrke, en flyver og hans kjæreste - innser hvor håpløs situasjonen er, stjeler et helikopter og flyr avgårde på jakt etter et trygt sted de kan forskanse seg. Et stort handlesenter åpenbarer seg som tilsynelatende som løsningen på deres problem. Handlesenteret er riktignok rikt befolket av generelt ukoselige zombier, men våre venner regner med at de skal klare å takle de vandøde. Alt går likevel ikke helt etter planen... I utgangspunktet er jeg ingen stor fan av skrekkfilmer - ikke fordi jeg har noe imot litt grøss og spenning, eller for den saks skyld, splatter og gørr - men fordi det er en veldig utvannet, og etterhvert relativt - unnskyld - blodfattig genre, hvor det er langt mellom gullkornene. For at jeg i det hele tatt skal vise interesse for en skrekkfilm bør den derfor kunne skilte med visse kvaliteter som skiller den fra røkla. DAWN OF THE DEAD er en slik film. Jeg falt aldri helt for den originale NIGHT OF THE LIVING DEAD, hovedsaklig fordi heltene som kjempet for sine liv i mine øyne ikke var særlig sympatiske. Klarer ikke hovedpersonene å vinne min sympati, vil heller ikke filmen være særlig spennende; "jeg gir vel f... i hvorvidt de usympatiske tåpene blir småsnacks for zombiene eller ikke!" Allerede her scorer DAWN OF THE DEAD mangfoldige poeng over sin forgjenger, ved å plassere fire karakterer i midtpunktet som ikke bare er relativt sympatiske, men som også bruker de små grå og samarbeider om å løse sine felles problemer. Ikke nok med det - karakterene er faktisk også godt spilt! Historien er på den annen side relativt enkel, men Romero veier opp for dette med å servere en bitende satire over hele den kommersielle shopping-kulturen innimellom alle tilfellene av frisk blodsprut og tarmslyng. Og når vi først er inne på DET temaet; DAWN OF THE DEAD er uten tvil ikke en film for folk med sarte mager. Her går det hardt for seg, med klassiske scener som "zombie-hode i helikopter-rotor," "skrutrekker i zombie-øre," "riv hylende mennesker i småbiter og jafs i vei på de rykende ferske tarmene," og så videre. Splatter-meister Tom Savini jobbet overtid på denne filmen, og det synes til gagns. Det finnes forøvrig en rekke forskjellige versjoner av filmen med varierende lengder og innhold, og enkelte av de overnevnte scenene er ikke med i alle av dem. Undertegnede beskuet den 137 minutter lange laserdisc-utgaven fra Elite, som inneholder det meste av både blod og gørr, såvel som enkelte unødvendig lange scener som tilsynelatende var der for å bygge ut karakterene. ...Og det er egentlig den eneste innvendingen mot denne filmen jeg kan komme på; den er litt i lengste laget, og enkelte av scenene kunne med fordel ha vært kortet ned. Bortsett fra det, er dette sannsynligvis den heftigste, beste og mest episke zombiefilmen du noensinne vil få se. Så, skru av alt lyset, trekk beina godt opp i sofaen (man vet aldri hva som lurer under den, hva?) og sett av to og en halv time til skrekk og spenning med hordene av "ikke helt levende, men ikke døde nok"-statister... ;-)
|
