|
|
|
Regi:
|
 Amerikansk film beskyldes stadig vekk for å være glatt og forutsigbar, med plottlinjer tynnere enn Kate Moss. Det er derfor ekstra ergerlig at når det i ny og ne dukker opp en amerikansk film som frekt avviker fra normen, ender den som regel opp med å få føle den ubarmhjertige hælen til norske film- distributører eller Gestapo-aktige kinosjefer. I dette tilfellet er offeret den nye filmen til ferskingen Alex Proyas, som i tillegg til DARK CITY kun har kultfavoritten THE CROW og en bunke reklamefilmer på samvittigheten. Etter at DARK CITY hadde drevet litt TOP GUN-aktig snittflyving over hodene på slipsene hos Norsk Filmdistribusjon ble filmen ansett for å være "for smal for det norske kinopublikummet," og kultfilmfansens håp om å få se Proyas' siste visuelle krumspring på norske kinolerreter utenom spesielle festival- visninger rant dermed ut i sanden. Fehuer! Hva dreier så denne historien seg om som fikk distributøren til å feige ut? I korte trekk forteller DARK CITY historien om "de fremmede," som satte kursen i retning Jorden når deres egen verden trakk ned rullegardinet for godt. De fremmede har evnen til å forandre på det fysiske universet ved hjelp av tankekraft - en prosess de kaller "tuning." Historien starter i det krølltoppen John Murdoch (Rufus Sewell) våkner forvirret og forskremt i et hotell-badekar i den mørke byen. Han aner ikke hvem han er eller hvor han er, og bedre blir det ikke når telefonen ringer og en ukjent stemme presenterer seg som Dr Schreber (Kiefer Sutherland) og advarer ham om at de fremmede er på vei for å hente ham. Murdoch beiner avgårde, og fragmenter av gamle minner bringer ham snart til sangerinnen Emma (Jennifer Connelly), som kanskje eller kanskje ikke er hans kone. Som om ikke identitets- krise og hukommelsestap var nok, er Murdoch også jaget av den drevne detektiven Bumstead (William Hurt), som mistenker ham for å ha myrdet seks prostituerte kvinner. Var det Murdoch som drepte dem? Er Emma virkelig hans kone? Hvem er den egentlige Murdoch? Er minnene han bærer på hans egne minner? Hvorfor sovner alle bortsett fra Murdoch ved midnatt, og hva er det egentlig de fremmede forsøker å oppnå med tuningen sin? Disse og mange flere spørsmål blir besvart innen DARK CITYs rulletekster kryper forsiktig oppover lerretet. Om man har vett nok til å følge med underveis, vel og merke. Har det derimot noe for seg å bruke tid og krefter på å følge med? Vil man sitte igjen med en god filmopplevelse ved endt spilletid? Sannsynligvis, men det avhenger at man verdsetter Proyas' måte å fortelle historier på, som både visuelt og fortellermessig sett trekker tjukke paralleller til tegneserienes verden. Historien, som i veeeeeeeeeldig stor grad bygger på mer eller mindre det samme konseptet som THE TRUMAN SHOW ("mann fanget i en konstruert og avgrenset virkelighet"), minner mye i stemning og stil om de man finner i de "grafiske romanene" til karer som Alan Moore og Neil Gaiman, mens det på det visuelle planet lånes grovt fra en svær stabel av potensielle inspirasjons- kilder. Undertegnedes underbevissthet jobbet overtid i løpet av filmen og trakk visuelle paralleller til en rekke titler, som METROPOLIS, NOSFERATU, BRAZIL, THE CITY OF LOST CHILDREN, HELLRAISER, THE CROW og, faktisk, DICK TRACY. Selv om filmen har en snedig historie å fortelle, og gjør dette på et minst like visuelt snedig vis, snubler den dessverre litt rett før mål, og om en setter DARK CITY opp mot den tematisk like THE TRUMAN SHOW, er det dermed ikke spesielt vanskelig å peke ut sistnevnte som den beste av de to. Hva slags brøler DARK CITY drar mot slutten skal ikke røpes her - det holder å si at måten man har valgt å avslutte historien på er... skuffende. Likevel, DARK CITY er en film fans av sterkt visuelle filmer bør få med seg. Og ja, den er mer funky enn THE CROW.
|
