WO HU ZANG LONG TAIWAN/USA 2000 Regi: Ang Lee Manus: James Schamus, Wang Hui Ling, Tsai Kuo Jung Foto: Peter Pau Musikk: Tan Dun Medv: Chow Yun-fat, Michelle Yeoh, Zhang Ziyi, Chang Chen, Lung Sihung, Cheng Pei-pei, Li Fazeng, Gao Xian, Hai Yan, Wang Deming, Li Li, m.fl.

Som enhver oppegående filmentusiast allerede vet, er den taiwanske regissøren Ang Lee en dreven og sjeldent dyktig sjangersjonglør. Etter å ha markert seg med en utmerket og dramatisk troika i Taiwan, lokket Hollywood med pengesekken. Lee slukte agnet rått, og lot seg velvillig hale inn, for deretter å pensle frem den ene sjanger- øvelsen etter den andre. Fra engelsk kostymedrama til syttitallsk fremmedgjøring og menneskelig kulde, til amerikansk borgerkrig. Ingen sjanger later til å volde Lee noen større problemer, og dermed kommer det heller ikke som noen stor overraskelse at regissøren av SENSE AND SENSIBILITY og THE ICE STORM har brukt en del av sitt kreative liv til å feste et sverdsvingende stykke kiosklitteratur til lerretet. Tid og sted er gamle Kina. Li Mu Bai (Chow Yun-fat, i en rolle som opprinnelig var tiltenkt Jet Li), en Wudan-trenet wuxia, har i et fredfyllt og øyeåpnende øyeblikk bestemt seg for legge sverdet på hylla. Han overlater sitt legendariske Grønne Skjebnesverd til våpensøster Yu Shu Lien (Michelle Yeoh), og ber henne om å overlevere det til deres gamle venn og beskytter, herr Te. Vel fremme møter Shu Lien en annen av herr Tes gjester - Jen (Zhang Ziyi), datter av den nyankomne guvernør Yu, og en ivrig leser av wuxialitteraturens mange røverhistorier. De to blir raskt gode venner. Senere, etter at natten har innhyllet Peking i sitt dunkle slør, siver en av byens tyver ut av sin mørke sprekk i metropolens mektige arkitektur. Det Grønne Skjebnesverdet forsvinner, iherdig og slagkraftig innsats fra Shu Lien til tross. CROUCHING TIGER, HIDDEN DRAGON begynner tregt. Lee regner modig med at publikum makter å sitte stille og absorbere karakterpresentasjoner og oppbygging av de grunnleggende plottpremissene, før han etter først drøye tjue minutter letter på trykket med en actionsekvens. En sekvens som på mange vis er utgjør et vannskille. Her blir grunnlaget lagt for om du vil akseptere resten av filmen på dens egne, sjanger-forankrede premisser eller ei.       Dette er ikke en kung fu-film. Dette er en wuxia-film, og innenfor wuxia-sjangeren, som har historiske røtter som strekker seg helt tilbake til det niende århundre, har spesielt trente mennesker evnen til å "fly" over korte avstander. På våre breddegrader er, for svært mange mennesker, gravitasjonshånende kung fu utelukkende synonymt med THE MATRIX. Der ble de luftige svevene ble rasjonalisert bort med svulstige sajberord. CROUCHING TIGER lar derimot skuespillere fare ivei gjennom luften uten noen videre forklaring, og dermed vil nok noen sette forventningene sine i halsen og bli sittende og furte med lukket sinn resten av filmen. Men, vi har som sagt med en eldgammel, veletablert sjanger å gjøre - og det mest fornuftige man kan gjøre er naturligvis å spille på lag med sjangerens premisser. Man stiller ikke spørsmålstegn ved at helten i westernfilmene alltid er en jævel til å skyte fra hofta, og man stiller dermed heller ikke spørsmål ved at helten her kan hoppe lenger enn Wirkola. Selv uten ski. I etterkant av tyveriet dukker Li Mu Bai opp i Peking, og plottet tetter seg til. Flere andre karakterer drysses også generøst utover historiens krinkelkroker - først og fremst den mystiske Lo (Chang Chen) og den morderiske Jadereven (sekstitallslegenden Cheng Pei-pei) - en sveket kvinne som i sin tid drepte Li Mu Bais mester.       Med sine finurlige plottvister og mengder av karakterer og navn kan historien i utgangspunktet virke mye mer kompleks enn den egentlig er. Men så vanskelig er det faktisk ikke. Først og fremst er den en tosidig, parallell kjærlighetshistorie vi har med å gjøre: den middelaldrende og subtile romansen mellom Shu Lien og Mu Bai, satt opp mot den ungdommelig energiske og potensielt farlige romansen mellom Jen og Lo. Alt annet i filmen er sekundært. Jakten på sverdet fungerer dernest som en rød snor for plottets romantiske klesvask. "Hvem har sverdet nå, hvem vil ha sverdet og hvorfor?" er de rettledende spørsmålene man stiller seg selv om man skulle slumpe til å falle av underveis.       Men, symbolikken hviler naturligvis også tungt på det legendariske stykket vass jernvare. Sverdet symboliserer Jens lengsel etter et spennende og farefyllt liv, samtidig som det også reflekterer hennes materialistiske natur (et faktum som blir ettertrykkelig demonstrert gjentatte ganger i løpet av historiens gang). Det kan naturligvis også argumenteres for at sverdet er benyttet som et klassisk fallossymbol, uten at det nødvendigvis er en sti det er spesielt fruktbart å følge særlig langt. Undertekster ligger også begravet i samtlige av filmens forrykende friske kampsekvenser. De er alle sammen utrolig flotte å se på, og setter ordentlig fart på adrenalinet, samtidig som de har en mer viktig funksjon å ta seg av: de er der for å visualisere og uttrykke noe om de forskjellige karakterene; egenskaper som ikke lar seg uttrykke like effektivt med snertne dialogsnutter. De slåss ikke bare for å slåss - de slåss for å si noe om hvem de er og hvordan de forholder seg til hverandre. Jen er energisk, men ukontrollert og arrogant. Li Mu Bai på sine side er stoisk og karaktersterk - når han duellerer med Jen er det med en belærende, avbalansert indre styrke. Måten Shu Lien slåss på vitner om et enormt forråd av oppdemmede følelser som hun profesjonelt holder tilbake. Når demningen hennes brister gir det seg utløp i en voldsom kamp som er filmens udiskutable høydepunkt. Og så videre. Alt dette er vel og bra - filmen har flere lag som kan tolkes. Men er den en bra film? Er dette noe som vil appellere til et bredt publikum? Svaret på det må bli et ubetinget "ja." CROUCHING TIGER, HIDDEN DRAGON er et solid stykke filmkunst, og responsen har stort sett vært overveldende positiv verden over (overraskende nok ikke i Kina, hvor filmen har floppet totalt). Såvel det unge MATRIX- publikummet som det eldre JU DOU-publikummet burde ha noe å hente her. Et krav er naturligvis høyere konsentrasjonsevne og mer tålmodighet enn hva den gjennomsnittlige Hollywoodproduksjon forutsetter, men belønningen er også desto større.       Actionmessig sett stiller CROUCHING TIGER i en helt annen vekt- klasse enn - "helt tilfeldig valgt eksempel" - THE MATRIX. Yuen Wo-ping koreograferte kung fu-sekvensene i begge filmene, men det er ingen tvil om hvilken av dem som har den meste intrikate, spennende og best utførte koreografien. Det har likevel liten hensikt å strekke en sammenligning av de to filmene noe videre enn det. De tilhører to vidt forskjellige sjangere, og appellerer hver på sitt vis til sitt publikum. Mer fruktbart vil det være å sette den opp mot andre filmer i samme sjanger, men det er strengt tatt en litt for omfattende oppgave i denne omgang. Det er likevel ingen grunn til å tvile på at CROUCHING TIGER, HIDDEN DRAGON trygt kan regnes som en av filmhistoriens ti beste wuxia-filmer. Dette er, for å file budskapet ned til det essensielle, ikke en film en oppegående kinogjenger kan ta seg råd til å gå glipp av! Og jenter, dette er årets tøffeste girlpower-film. Fittstim avgårde til kinoene! Nå!