|
|
|
Regi:
|
 Nå når høsten sakte men sikkert har begynt å jage sommeren på dør, og solen skinner mer enn den varmer, er lune og solrike komedier ekstra kjærkomne. Den aldrende kynikeren Robert Altmans seneste verk er overraskende nok en slik film - en film som ved første øyekast fremstår som atypisk Altman. Men bare ved første øyekast... Holly Springs, Mississippi. Kamera følger en blid og røslig svart kar, Willis (Charles Dutton), på hans Wild Turkey-drevne sjangletur fra den lokale spritbula og etterhvert inn gjennom vinduet på et herskapshus, hvor han plukker opp en gammel revolver fra utstillingsskapet i gangen. Husets eier, en gammel hvit dame, lister seg ned trappa og overrasker Willis... hvorpå det viser seg at de to er gode venner. Den gamle damen svarer til navnet Jewel Mae "Cookie" Dixon (Patricia Neal), og savner sterkt sin avdøde ektemann. Så sterkt at hun en dag likegodt sørger for å gjenforene seg med ham tidligere enn planlagt. Liket blir snart etter funnet av Cookies niese, den sterkt religiøse kontrollfreaken Camille (Glenn Close) og hennes mentalt bortreiste søster, Cora (Julianne Moore). I Camilles bibelpumpende øyne er Cookies selvmord mer en sosial blemme ("Only crazy people commit suicide!") enn en tragedie, og i et anfall av desperasjon rearrangerer hun åstedet slik at det ser ut som resultatet av et ran med fatalt utfall. I mellomtiden har Altman, på sitt patentert luntende vis, tatt oss med på en rundtur i småbyen og introdusert oss for alle de viktige og mindre viktige karakterene historien har å by på. Liv Tyler trer elegant inn i rollen som Coras fiskesløyende outsiderdatter, Emma. Lyle Lovett som hennes småsleske sjef. Chris O'Donnell som Jason, Emmas gamle kjæreste, nå klossete og overivrig sheriffassistent. Ned Beatty som velbalansert og høyst tilbakelent sheriff. Og så videre. En hel bråte høyst fornøyelige og stort sett sympatiske karakterer fra alle mulige nivåer på samfunnets rangstige er det vi møter underveis. Med de viktigste introduksjonene unnagjort kan historien endelig smekke over i femtegiret og virkelig la intrigene rulle i vei. Willis blir nemlig arrestert, mistenkt for mordet på Cookie, til tross for at alle i byen VET at det ikke var han som gjorde det. Inkludert sheriffen selv: "He's innocent. You can trust me on that." "What makes you so sure of that?" "Because... I fish with him." Likevel, de tekniske bevisene tyder på at Willis er den skyldige... Altman har ikke helt vært seg selv i det siste. De siste filmene hans har vært av den heller kjipe sorten, og det er derfor ekstra gledelig å kunne konstatere at han med COOKIE'S FORTUNE på overraskende vitalt vis har dratt seg opp på gamle høyder igjen. Underveis har han kanskje mistet mye av den kyniske brodden vi kjenner fra anerkjente klassikere som M*A*S*H, THE PLAYER og SHORT CUTS, uten at det kan sies å volde COOKIE's FORTUNE noen skade. Snarere tvert imot. Det er i bunn og grunn ikke så mye mer en kan si om filmen. Dens store og udiskutable styrke ligger i fortellerstilen og dens perfekt avmålte tempo. Historien og karakterene er ikke annet enn et stykke sukkerspinn - søtt og ikke spesielt vektig, men akk så godt! Dette er enkelt, men elegant, og veldig, veldig festlig. Altman er, om det skulle være noen tvil, tilbake.
|
