|
|
|
Regi:
|
 "Great website. Shame about the movie." Hva gjør man om man er lutfattig, men går rundt med drivende lyst til å mekke film likevel? Man setter seg ned og hjernestormer frem en grunnidé til filmen. Deretter tar man frem den økonomiske tollekniven og spikker konseptet ned til et nivå som lar seg gjennomføre på overtrekte kredittkort og rabattkuponger fra corn flakes-kartonger. De Floridabaserte filmnerdene Daniel Myrick, Eduardo Sánchez og Gregg Hale hadde lyst til å lage film. En riktig dritskummel faen av en film, faktisk. Derfor satte de seg ned og diskuterte hvilke gamle skrekkiser de selv satt og ristet av utilslørt skrekk over, og forsøkte å analysere hvorfor disse filmene var så skumle. Filmer som BIGFOOT og lignende ble trukket frem, og et fellestrekk var at de filmene som var mest intense var de som hentydet mer enn de eksplisitt viste. Med et sånt utgangspunkt tok det ikke lang tid å meisle ut THE BLAIR WITCH PROJECTs grunnkonsept: tre filmstudenter drar ut på heisatur for å mekke dokumentar om den lokale hekselegenden i Burkittsville (tidligere Blair), Maryland. Etter en dags intervjurunde med småbyens innbyggere ("What do you know about the Blair witch?"), setter de kursen ut i skogen med film- og videokamera for å jakte på selve heksa. Og forsvinner. Ett år senere blir en del av utstyret deres og et par ruller med 16mm-film og en bunke Hi8-kassetter funnet. Film- og videomaterialet dokumenterer de tre filmstudentenes ublide skjebne i Marylands høstvåte skoger... For å oppnå den rette tynnslitte-nerver-på-høykant stemningen bestemte filmskaperne seg for å lage filmen sin på svært utradisjonelt vis. De tre skuespillerne, som bruker sin ekte navn i filmen, fikk ikke lese noe vanlig manus i forkant av innspillingen. Istedet fikk de utdelt en grov skisse over filmens historie, en walkie-talkie, en GPS, camping- utstyr, et 16mm-kamera, et Hi8-videokamera og litt mat. Deretter fikk de et to-dagers lynkurs i kamerateknikk, før de ble sendt ut i skogen for å improvisere mesteparten av filmens handling, og for å dokumentere det på film og video. Underveis fikk de utdelt stadig minkende matrasjoner, en daglig lapp som ga obskure hint om hva som kom til å skje den dagen, og GPS waypoints å forholde seg til slik at de visste hvor de skulle gå. Om natta snek filmskaperne seg inn på de etterhvert virkelig livredde og utslitte skuespillerne, og gjorde hva de kunne for å tyne dem psykisk. Etter åtte dagers filming slapp de utslitte stakkarne endelig ut av skogshelvetet og gikk hjem for å ta seg en lang dusj og for å sove skikkelig ut. I mellomtiden låste regissørene seg inne i klippe- rommet og gikk til verks på film- og videomaterialet trioen hadde med seg tilbake fra skogen. Resultatet ble den 87 minutter lange skog- skrekkisen THE BLAIR WITCH PROJECT. Høres ufattelig heftig ut, ikke sant? Vel, det er faktisk filmens store problem. Den HØRES ufattelig heftig ut, og konseptet er aldeles glimrende. Problemet er bare at filmen i seg selv overhodet ikke lever opp til verken forventningene eller engang sin egen mytologi - det er hundre ganger mer spennende å sitte og lese om mytologien omkring Blair-heksa enn å kjede seg gjennom THE BLAIR WITCH PROJECTs ulidelige lange 87 minutter. Filmen sliter med en rekke problemer som amputerer dens under- holdningsverdi på ganske brutalt vis. Til å være en skrekk- eller spenningsfilm er nemlig THE BLAIR WITCH PROJECT en overraskende lite skummel affære. Det er noe galt fatt når man er nødt til å sitte og konsentrere seg om å forsøke å bli skremt, uten at det hjelper. Etter å ha drøvtygd på saken en stund, har jeg kommet frem til at filmens manglende evne til å skremme livsskiten ut av meg hviler på følgende grunnpilarer: 1) De tre filmstudentene er alle sammen usympatiske drittsekker (spesielt lederen, Heather) hvis skjebne jeg egentlig ikke bekymrer meg voldsomt mye for. Føler man ingen sympati for skrekkfilmens ofre eksisterer det heller ingen spenning. Hvem skal man heie på? Heksa man aldri får se? Trærne? De "skumle" trefigurene? 2) THE BLAIR WITCH PROJECT ser, med sin Dogme 95-aktige, amatørmessig vinglete fotografistil, ut som en litt avansert hjemmevideo ("se hva vi gjorde i høstferien"). For meg slår denne naturalistiske stilen beina under hele filmens overnaturlige element - det ser så hver- dagslig ut at jeg i store deler av filmen rett og slett ikke TROR på heksa. 3) THE BLAIR WITCH PROJECT gjør ikke en skit for å manipulere meg og følelsene mine. Dette er hovedsaklig merkbart på filmens lydspor - den HAR IKKE noe lydspor ut over de grøtete live-opptakene supplert av skuespillerne selv. Distributør Artisan, som kjøpte rettighetene til denne filmen, burde ha spyttet i nok penger til å hyre inn David Lynch' faste lyddesigner til å høyttalerfucke brutalt med publikummernes følelser. Istedet får vi stort sett bare servert kreative varianter av "fuck you, you fucking fuck!"-dialog slengt frem og tilbake mellom de pottesure skuespillerne, og hysterisk hyling og småskumle lyder om natta. Sånn er det. Til syvende og sist er THE BLAIR WITCH PROJECT en fet idé og ikke noe mer. En idé som overhodet ikke funker i praksis.
|
