|
|
|
Regi:
|
 Hva skjer om man hiver uvørne mengder sprit, amerikanske superhelttegneserier med altfor høy pektoralmuskelføring, overkule skuespillere og en rølpete filmregissør med bakgrunn i den visuelle effektindustrien og den udødelige kultklassikeren DEATH MACHINE på CVen sammen i en miksmaster? I ni av ti tilfeller blir resultatet et jævlig søl, men innimellom slår skjebnen til og disker opp ned noe slikt som denne vampyr-utslettende morosaken. Wesley Snipes' hei-jeg-vil-også-være-funky-superhelt-bidrag heter, som altfor tydelig nevnt ovenfor, BLADE, og er etter sigende ondskapsfullt derivert fra Marvel-tegneserien NIGHTSTALKERS (eller noe sånt - Marvelnerdene kommer sikkert til å klynge meg opp og stifte den riktige informasjonen i pannen på meg med en grov stiftepistol uansett hvis jeg oppgir feil tegneserienavn, så det er ingen grunn til bekymring, kjære venner - dere får nok uansett vite hvilken serie vidunderet har sitt utspring fra). Den politisk korrekte fargede Snipes spiller rollen som, hrrrrrrm!, den utmeislede vandød-rompe-sparkende Blade, som ble skviset ut i en ondskapsfull verden av sin nettopp-vampyr-besudlede mor. Resultatet av krysningen er at den godeste Blade har endt opp som en bitter faen som, utstyrt med stort sett alle de funky fordelene vampyrer har (eller får kjøpt på tilbud hos Clas Ohlson - overnaturlige krefter, høy hastighet, regenerering, osv) samt moderne Kris Kristofferson-produsert våpenteknologi, bestemmer seg for å støvsuge verden for vampyrer. I tillegg har manusforfatterne blandet inn noe ræl om en tungvinn sjefsvampyr som vil mane frem en eller eldgammel vampyrgud, eller noe. Lista er uansett dermed lagt for to timer temmelig streit høyoktan veggimellom kung fu-vampyr-æksjon, med adrenalin-høye Wesley Snipes og hei-roterer-dette-rommet?-gærne Stephen Norrington i noenlunde kontroll bak de viktigste rattene. Og resultatet har faktisk blitt rimelig festlig det, selv om det helt klart har sine altfor tydelige negative sider også. For å være grei og ta de positive sidene først: Snipes er en veritabel Harde Kåre(tm)-fan av Hong Kong-film, og har i tillegg en skummel mengde år kamptrening på CVen. Dette reflekteres på spektakulært nydelig vis i BLADEs mange kampscener - ikke minst filmens hakedroppende åpningsscene, som er en veritabel højdare i sin suksessfulle blanding av ville vampyrer, John Woo-aktig hardware-håndtering, Hong Kong-derivert kung fu- koreografi og adrenalinpumpende technomusikk. Dette er også filmens desidert svake punkt. På samme måten som Spielbergs SAVING PRIVATE RYAN dro frem de Altfor Store Kanonene(tm) i sine første, viktige minutter, forsøker BLADE altfor hardt å trollbinde publikum med en uberfunky åpning, med det resultat at resten av filmen halter desperat etter og forsøker forgjeves å leve opp til de første heseblesende minuttene. Hverken BLADE eller SAVING PRIVATE RYAN ror seg tørrskodd i land. Likevel - BLADE er helt klart en film som er verdt å få med seg - ikke minst om man er nesten usunt mye interessert i imponerende kampkoreografi. Snipes legger kanskje ikke like mye beslag på interessen som f.eks Denzel Washington gjør når han åpner kjeften (og filmens midtparti lider helt klart under det, så basert på karakterutvikling som det er), men når han trekker oss med gjennom ekstremt velkoreograferte kamprutiner stiger øyenbrynene våre minst et par hakk. Spesielt med tanke på at dette er et produkt av den amerikanske filmindustrien, hvor man har en lei tendens til å gjemme skuespillernes manglede pugilistiske evner bak en flau mengde rask klipping og hyppige nærbilder. Dette er ikke tilfellet i BLADE. Snipes forstår logikken i god koreografi, og det hele blir bare bedre av at Snipes innehar de nødvendige fysiske egenskapene til å gjennomføre det hele, samtidig som regissør Norrington også helt klart er med på notene. Resultatet er særdeles imponerende, og er definitivt Den Mest Imponerende Kampkoreografien signert The Land Of The Free på år og dag (for ordens skyld: kampscenene i LETHAL WEAPON 4 var koreografert og regissert av Hong Kongs actionfantom Corey Yuen). Den eneste andre amerikanske filmen som for tiden kommer i nærheten, er moroklumpen Lance Mungias SIX-STRING SAMURAI, som vil bli omtalt en annen dag når jeg er beruset nok. Uansett, tilbake til BLADE. Filmen er som implisert ovenfor en tanke ujevn. Når actionsekvensene sparker igang, glir det hele like fint som Okeido og glidemiddel i fin harmoni, men med en gang Norrington setter på bremsene og forsøker å fortelle en historie blir det hele bare enten platt eller så over-toppen som bare Marvel-tegneserier kan få det til å bli. Og det er ikke spesielt interessant. Men hei, hvis man utelukkende ser denne filmen som en bevegelig turbotegneserie vil man nok ha det gøy. Usunne mengder applaus under Tommys Åttende Filmfestival tyder i alle fall på det. Undertegnede var også blant dem som lot hendene spasme innimellom. Jepp.
|
